Månad: mars 2021 Page 1 of 2

Levande tankekart

Eg har tenkt ei stund på å skrive om digitale tankekart og korleis eg brukar dei, men eg har lurt på om det blir for omfattande og smalt. No har Mac-guruen Brett Terpstra imidlertid allereie skrive fyldig om akkurat dette, så da kan eg eigentleg berre henvise dit for den fulle forklaringa.

Eg brukar digitale tankekart til mange ting. Både til idémyldring, til å jobbe med disposisjon og til sjølve skrivinga.

I Mindnode går det an å lage svære og fine kart som eg kan flytte rundt på og forandre som eg vil, medan eg byttar på å jobbe på iPad, iPhone og Mac. På Mac kan eg bruke Marked til å forvandle kartet til eit dokument som eg kan sjå på samtidig som eg jobbar vidare med kartet.

Eg har skrive lange tekstar og rapportar på denne måten. Alt startar som eit dynamisk tankekart, der eg kan flytte rundt på boblene i kartet slik eg vil. Kvar boble blir til ei overskrift, og det går an å legge tekst inn i dei ulike boblene. På den måten kan eg skrive dokumentet nesten heilt ferdig i Mindnode. Til slutt eksporterer eg tankekartet som rein tekst, ferdig formatert i Markdown, og åpnar i Drafts, der det kan fortsette livet sitt som eit dokument.

Maskinskriving

Ungane spurte meg her om dagen om kva eg har fått mest bruk for av det eg lærte på skulen.

Det var eit veldig godt spørsmål.

Det er nemleg ikkje så lett å sette fingeren på noko eg faktisk har fått bruk for. Neppe divisjonsoppstilling på rutepapir. Ein ting som eg derimot har fått bruk for er korleis bruke trykkblyant for å skrive notar på linjert notepapir.

Svaret på kva eg har fått aller mest bruk for av det eg lærte på skulen, er enkelt. Det er nemleg eitt fag eg har brukt desidert mest av alle; valfaget eg tok i 8. klasse på Gulset ungdomsskole.

Faget heitte maskinskriving, og etter at eg lærte meg touch-metoden på ei gamal skrivemaskin har eg brukt metoden kvar dag. Livet mitt ville ha vore svært annleis utan. Omtrent like nyttig som svømming. Som for øvrig er ein annan ting eg har fått bruk for, når eg tenker meg om.

Eitt års framgang

Eitt av livsråda til Kevin Kelly handlar om å lære seg så mykje om eit bestemt emne at ein skal kunne sjå tilbake om eit år og tenke; jøss, så lite eg kunne om dette.

A worthy goal for a year is to learn enough about a subject so that you can’t believe how ignorant you were a year earlier.

Kevin kelly

Ein stor del av grunnen til at eg skriv denne bloggen handlar nettopp om det. Eg legg ut tekstar jamnleg for at eg skal skrive meir og dele meir. Ikkje for å skrive og dele perfekte tekstar. Eg legg ut videoar med gitarspel på Youtube, der eg lar den indre, strenge dommaren min sjå ein annan veg. For viss ikkje, blir ingenting lagt ut.

Eg har bestemt meg for at det ikkje skal vere perfekt. Eg vil heller kunne sjå tilbake på året som var, og både stusse over kor lite eg kunne, og kor mykje eg har lært.

Liva i lockdown

Det er så mange sitater i denne artikkelen som er vonde å lese. Frå nrk.no:

Korona tar kanskje to år av ungdomslivet vårt, som vi aldri får tilbake. Jeg kommer til å se tilbake og tenke at jeg vokste opp her og på Deli de Luca.

Ein påminnar om at det er relativt lett for dei av oss med rekkehus med hage og ei fin gate foran oss og grøntområder og barn som ikkje må dele rom.

Det er ikkje like lett for dei av oss som har ungdomstida si no, i 2021, som bur trangt og som ikkje har nokon stad å gå.

– Det er ingenting å gjøre, ingen steder å være. Det er ikke sånn at foreldrene våre lar oss ta med ti kompiser hjem, skjønner du?

Tradisjonelle fag

I dag fann eg fram ei gamal oppgåve eg leverte i 2001, for nøyaktig tjue år sidan. Oppgåva heiter «Klimpring på norsk» og eg leverte den som del av andreåret på folkemusikkstudiet på Rauland, ved Universitetet i Sørøst-Norge. Tittelen på oppgåva gir fullt ut meining for meg, men eg innser at det kanskje ikkje er slik for alle andre. Det handlar om gitaren si rolle i norsk folkemusikk, om du måtte lure.

Å sjå den oppgåva minnar meg på at eg har tatt nokre studieval som nok er litt nisjeprega. Når folk spør kva eg har studert, må eg ofte trekke pusten og gjere meg klar for litt forklaring.

Fagkombinasjonen min vil av mange kallast utradisjonell, noko som er litt ironisk, i og med at størstedelen nettopp handlar om tradisjonar.

Etter at eg hadde flytta til Oslo hausten 1997 og var ferdig med ex.phil var det på tide å finne eit fag å starte studiekarrieren med. Eit ordentleg grunnfag. Eg leita i studiekatalogen etter noko som appellerte til meg. Det var lite som fanga interessen min, heilt til eg kom over grunnfaget folkloristikk. Det skilte seg ut, for det handla om heksetru, eventyr, hulder, segner og overtru. At dette var eit fag på universitetet var litt utruleg og overnaturleg i seg sjølv.

Eg blei altså kjent med akademia gjennom tussar og troll, noko eg syntes var ganske stilig. Som seg hør og bør lærte eg at ting ikkje var heilt som eg trudde og hadde lært frå før. Folketru og trolldom handlar om meir enn eventyra i bøkene til Asbjørnsen og Moe. Folkloristikk handlar om menneskelege fenomen som det er viktig å forstå meir av. Det handlar om korleis folk forstår og organiserer verda på, og korleis dei har forma og overlevert dette som kulturuttrykk gjennom tidene til den dag i dag. Enten i form av musikk, vitsar, gåter, segn, balladar, rim, regler og samankomstar.

Det som er fascinerande med tradisjonell kultur, musikk, historier, og songar, er ikkje at det representerer noko «urnorsk», for noko slikt finst ikkje. Det vakre med det er all den organiske variasjonen og rikdomen som er å finne i alle desse uttrykka.

I dag er eg nøgd, og ganske stolt, av den tradisjonsrike, utradisjonelle fagkombinasjonen min. I tillegg til folkemusikk, heksetru og trolldom har eg studert emne som afrikansk portugisiskspråkleg litteratur, tolking og translatologi, etnomusikologi, avantgarde hardingfelemusikk og minoritetskulturar i musikkundervisning. Eg kjenner meg langt i frå ferdigstudert. Tvert om er eg langt i frå ferdig med å bli kjent med verda.

Du blir aldrig färdig, och det är som det skall.

Frå diktet Romanska bågar av Tomas Tranströmer

Aloneliness

Finst det eit norsk ord for alonely? Kanskje aleinsam?

What to do if you’re “Alonely” – Boing Boing

Aloneliness is conceptualized as the negative feelings that arise from the perception that one is not spending enough time alone.

Eg trur det er mange som kjenner sterkt på aleinsemd for tida. Det som er uansett er viktig, ifølgje denne artikkelen i Psychology Today, er å ta vare på seg sjølv.

So if you’ve been feeling guilty for wanting to get away and be by yourself, let that feeling go. Rather than thinking of solitude as a luxury or a selfish indulgence, listen to the research: it’s important for your well-being.

Slektskap

Eg veit at eg har fire besteforeldre. Eg kjende alle fire. Eg kjende ingen av dei åtte oldeforeldra mine, sjølv om eg veit at oldefaren min kom til USA som 19-åring den 4. april 1909 med skipet Celtic som segla ut frå Liverpool. I følgje skipsregisteret var han 1,80 høg og mørk. Han var korkje polygamist eller anarkist, men det var vel få som kryssa av «ja» for dette i skjemaet ved ankomsten til Ellis Island.

Eg har derimot inga aning om kven dei 32 tipp-tippoldeforeldra mine er. Kanskje ein av dei til og med kan ha vore svensk..?

Det er rett og slett umogleg å ha oversikt over alle forfedrane våre når vi berre går eit lite stykke tilbake i tid. Og det er ikkje så rart. For går vi ti generasjonar tilbake, har vi eitt tusen og tjuefire tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tippoldeforeldre. Fortida blir raskt meir og meir rotete når vi følgjer røtene til slektstrea våre, rett og slett på grunn av eksponensiell vekst. Våre slekters gang bakover i tid blir ei einaste stor mølje.

Dagbladet har omtalt boka til Adam Rutherford som eg har skrive om tidlegare. Det er ei god omtale som blant anna tar for seg dette med slektskap og det matematiske beviset på at vi alle har felles opphav.

Stephen Fry er frydefull i denne videoen der han forklarar dette fenomenet.

Han startar med å seie: «I don’t think even the Prince of Wales could name his 8th great-grandparents…»

Sjølv den mest berømde familien i verda kan ikkje ha full oversikt over alle desse slektningane. Så fortél Fry legenda om riskornet og den persiske bonden som fann opp sjakk på bestilling frå shahen. Bonden ba om ei tilsynelatande enkel beløning. Men på grunn av eksponensiell vekst blei han søkkrik ved å legge eitt riskorn, så to, så fire, så åtte riskorn, og så vidare, langs rutene på sjakkbrettet.

Når vi alle har så mange slektningar betyr det at vi alle har dei same slektningane. Då blir det meiningslaust å snakke om reine slektslinjer. Og det viser kor fjollete rasisme er.

Då eg var så heldig å møte John Gottman og prate med han ein gong, spurte eg om korleis han opplevde å ta i bruk funna av forskinga hans rundt omkring i verda. Kranglar par like mykje i Tyrkia og Finland og Grønland? Han sa at det mest slåande er kor like folk er, og kor almenngyldige teoriane om relasjonar er. Han sa óg ein annan ting som var slåande – nemleg at vi menneske truleg stammar frå ei lita, gjenlevande gruppe på nokre titusen individ. Teorien går ut på at menneskeslekta på eit tidspunkt var svært nær å døy ut. Dei som blei igjen, er forfedrane til alle oss menneske. Det forklarar det nære slektskapet mellom menneske, og kvifor vi – trass alt – er så like.

Kirk Franklin: Tiny Desk Concert

Eg har oppdaga masse fantastisk musikk på Tiny Desk-konsertane gjennom mange år. Kirk Franklin er bra, men fy søren, for ein vanvittig bassist dette er!

Verktøya eg brukar for å jobbe med kunnskap

Eg har leita etter betre måtar å samle, sortere og koble kunnskap. Eg vil ha eit system som er enkelt å bruke og komplekst nok til å handtere alt eg treng. Det vil seie å sanke større eller mindre bitar av informasjon, utan at det ender opp i ein svær haug. Eg vil kunne finne igjen desse bitane enkelt, slik at eg kan bruke dei når eg treng dei. Og eg vil at dei relevante bitane skal dukke opp av seg sjølv.

Eg har sett etter eit verktøy som er kjapt og ukomplisert, men samtidig superkraftig.

Eg har sett på dei verkøya eg allereie brukar, og fleire nye. Enn så lenge har eg landa på mitt kjente og kjære Drafts. Det er appen eg brukar til omtrent alt av skriving, alt frå å hugse å kjøpe melk til å skrive lange rapportar. Det geniale med Drafts er at den er så enkel. Det kjem opp ei blank side, og så er det berre å skrive. Det er måten Drafts gjennomfører dette på som er så enkelt og genialt. Inn med teksten. Alt som skjer med teksten i etterkant kan eg finne ut av seinare. Magien til Drafts er at den har så vanvittig mange verktøy for å sende tekst vidare og omforme den til andre ting. Det kan vere å sende ein SMS, sette opp eit formelt brev, ein rapport, ein mail, ei hugseliste, kva som helst. Eg treng ikkje å tenke på utforminga sidan eg alltid skriv i Markdown, og kan velje den stilen eg vil ha seinare.

Men kan Drafts også brukast som min andre hjerne?

Det viser seg at Drafts kan lage lenker fram og tilbake, slik at det går an å knytte notat saman i eit sinnrikt system. Her er det mange nye verktøy i emning. Mange har snakka om Zettelkasten-metodikken, som går ut på å systematisk binde enkeltidéar saman på ein måte som gjer at nye idéar kan poppe opp organisk. Det fine med dagens teknologi er at det ikkje er nødvendig å bruke kartotekkort for å gjere dette. Alt kan gjerast frå lommecomputeren. Roam Research har fått mykje blest, men det er dyrt, og funkar ikkje på iPad. Obsidian er flott, og skal vere enkel å bruke, men den er heller ikkje laga for iPad, sjølv om det går an å jobbe via tekstfiler. Sidan iPad er min primære maskin, blir dette ein dealbreaker. Craft er den appen eg har hella mest mot, for den ser lekker ut, og den er skapt for iOS og MacOS. Men eg har ikkje investert tida som trengs for å lære det grundig nok til å bli hovudverktøyet mitt. Så da er det Drafts, enn så lenge.

Det fine er at eg treng ikkje å utelukkande bruke Drafts og kaste dei andre verktøya mine på båten. Eg kan lage meg ei enkel tekstbasert landingsside om eit tema, og lenke til alt muleg anna eg har lagra, gjennom det fiffige innebygde lenkesystemet til Apple. Det kan vere lenker til andre notat i Drafts, databasar i Airtable eller pdf-filer lagra i DEVONthink. Eg kan lage meg ei landingsside om folkemusikk, og så kan eg derifrå lynraskt finne fram til notebiblioteket mitt, spelelister, alt muleg. Det kule er at dette fungerer like bra på iPhone, iPad og Mac. På same måte kan eg lage meg mitt eige lille kontrollsenter der eg kjapt kan nå dokumenter i Google, Slack-kanalar, til og med e-postar.

Alt dette skriv David Sparks utførleg om. Og han er som vanleg verd å lytte til.

Eg likar når kompleks teknologi gjer tilgang på kunnskap enklare.

Tips til din neste diskusjon med rasistar

Boka «How to Argue with a Racist» av den britiske genetikaren Adam Rutherford har ein veldig sjølvforklarande tittel. Han går grundig og hardtslåande til verks i å knuse seigliva mytar funne opp av rasistar gjennom historia, og dei er det mange av. Her er ein kort video der Rutherford tar for seg nokre av poenga frå boka.

Racism is an affront to human dignity based on power.
When all you’ve known is privilege, then equality can feel like oppression.

Adam Rutherford

Det er veldig på tide at bøker som denne kjem.

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén