Månad: april 2021

Veteranen mot jyplingen

Ein video som nyleg gjekk viralt viser basketspelaren Brian Scalabrine (43) bli utfordra av ein tjue år yngre spelar full av spenst og sjølvtillit.

Det er noko episk over denne situasjonen.

Det er som ein gamal karatefilm. Den aldrande læremeisteren blir utfordra av oppkomlingen. Læremeisteren tenker seg om, sukkar og reiser seg motvillig opp. Og så, raskt og nådelaust, gir han oppkomlingen ei lekse han seint vil gløyme.

Og det er dette som skjer her. Ti år etter at Brian Scalabrine la opp som proff i NBA er det framleis enorm avstand frå sjiktet han tilhøyrer og ned til vanlege døydelege.

Scalabrine vann utfordringa 11-0.

Det er noko fascinerande med desse oppkomlingane som stadig undervurderer veteranane. Det naive overmotet. Trua på at det er nok å vere ung, sterk og energisk for å vinne, så lenge motstandaren er eldre.

Ei anna fascinerande og frustrerande side av historia handlar om dei kvinnelege elitespelarane i basketball. Med jamne mellomrom blir dei utfordra av mennene i gata som er heilt overbevist om at fordi dei er menn, vil dei kunne gi jentene ei lekse fordi dei er jenter. Men der tar dei smerteleg feil:

«As for the WNBA players themselves, they’re tolerant — to a point. “Some guys come in thinking they’re Joe Macho,” says Murphy. “They have a little swagger to them, thinking that they’re really good. Once the girls see that, they’ll put an elbow in you — they’ll make sure you leave with a bump or a bruise, which is very respectable.”

Val

I år er det stortingsval, og eg kjem til å stemme. Det er ein plikt, og eg har alltid stemt. (Sjølv om eg framleis lurar på om stemmeseddelen min rakk fram då eg var på foredragsturné i Møre og Romsdal med Operasjon Dagsverk hausten 1997.)

Eg er ikkje medlem av eit politisk parti. Og eg har iblant tenkt på kvifor eg ikkje er det. Det handlar nok om at når eg står i stemmelokalet, så stemmer eg ikkje på det partiet som eg er mest einig i, men på det partiet som er mest einig med meg.

Eg stemmer ut frå kor mykje overlapp det er mellom meg og partiet. Ikkje fordi eg nødvendigvis er så veldig fan av partiet.

Eg veit ikkje om det betyr at eg er vinglete eller prinsippfast.

Akkurat no ser eg ikkje for meg å kunne bli lojal til eit parti, eit program eller ein ideologi. Derimot er eg lojal til mine eigne verdiar, og til dei sakene som betyr mest, som er mindre ulikheit, leveleg klima og kamp mot rasisme.

Men når det er sagt, så er det flott å vere medlem i eit politisk parti, og kven veit, kanskje blir eg medlem ein dag? Det er jo ikkje så mange aktuelle å velje mellom uansett. Vi får sjå.

Morsomt med musikkteori

Eg har hatt stor glede av denne Masterclassen om musikkteori med den unge trollmannen Jacob Collier.

For ei kunnskapsrik, briljant formidling, med eleganse og overskudd. Og morsomt, ikkje minst.

Ta kvintsirkelen, for eksempel. Eg må innrømme at eg eigentleg ikkje hadde tenkt så veldig mykje på kvintsirkelen, anna enn som eit rammeverk for å forstå musikkteori. Eg har ikkje tenkt på kvintsirkelen som eit kreativt verktøy, eit vegkart inn i fleire musikalske univers. No får eg nesten lyst til å lage ein plakat med kvintsirkelen og henge den på veggen.

Eg hadde ikkje høyrt om plagal kadens heller, sjølv om eg sjølvsagt har høyrt tusenvis av plagale kadensar, kvar gong eg har sunge amen i kyrkja eller har høyrt på Keith Jarrett.

Eg visste heller ikkje at det faktisk går an å stable akkordar oppå kvarandre, «like a triple-decker bus» og faktisk få det til å låte kult, så lenge ein veit kor tonane er på veg. Musikkteori blei plutseleg spennande igjen!

Livstips å følge

Eg skal prøve å gi meg sjølv enkle beskjedar.

Obligatorisk heimekontor

Dette sitatet er treffande:

“We’re not working remotely. We’re surviving a global pandemic while trying to get some work done.”

Det er fint å kunne jobbe heimefrå, men vi gjer det fordi vi må, ikkje fordi det er så gunstig.

Det kan minne litt om videorommet på ungdomsskulen. Det var litt stas å få sjå film i timen. Men vi hadde ikkje orka eit heilt år på videorommet.

Dei unge under pandemien

Bra artikkel i Atlantic om kva livet i pandemien gjer med hjernen vår:

But now, in the cold, dark, featureless middle of our pandemic winter, we can neither remember what life was like before nor imagine what it’ll be like after.

Eg kjenner igjen mykje av dette. Det er rett og slett kjipt å vere i ein pandemi.

Sjølv om eg kanskje ikkje har det fullt så dystert som folka i artikkelen, kjenner eg igjen det med at hjernen er i ei slags tåke, at kroppen liksom visnar, at eg slit med å feste blikket, at det iblant føles som eg har blitt fem år eldre på eit år.

Eg kjenner at eg saknar «environmental enrichment», eller med andre ord det å være ute blant folk. Dei enkle tinga som er viktige for at hjernen skal fungere normalt, som gjer at ein ikkje gløymer ting og blir forvirra. Det med å ikkje ha ein ordentleg overgang mellom jobbdagen og ettermiddagen. Samme stol, samme stove, samme hus. Det einaste miljøskiftet er frå Mac til iPad.

Men likevel er eg jo så heldig. Alle i familien min er friske. Eg har eit heimekontor med utsikt over Oslofjorden. Ikkje minst har eg ein jobb å ha heimekontor på. Eg har ein liten hage og ein skog bak huset, eit roleg nabolag. Og først og fremst har eg dei menneska eg er mest glad i rundt meg.

Samtidig må eg innrømme kor letta eg er for at eg ikkje er 20 år. Tenk å ikkje få oppleve alt det 20-åringane ikkje har fått oppleve dette året. Dei heilt grunnleggande tinga. Det å vere i eit rom fullt av folk. Høyre lyden av mange stemmer som blandar seg i kvarandre. Stemmer til folk du kjenner og folk du ikkje kjenner. Det å kunne oppleve nye og uplanlagte ting. Dra dit du ikkje hadde planlagt å dra. Dra til eit anna land, til og med. Bli kjent med nokon du aldri har møtt før.

NRK lagde ein flott reportasje om det tidleg i pandemien. Og denne teksten frå 13. april 2021, «stillhet på 8 m2» gjer inntrykk.

Vi gleder oss til å høre lyden av livet.

Eg har aldri vore den veldig ekstraverte typen, men det er klart eg er forma av alle dei møtene, reisene, festane, turane eg var på det året eg fylte tjue. Det var det året eg flytta til Oslo og begynte å studere. Det var då eg blei med i hovudkomiteen til Operasjon Dagsverk og dro til Amazonas for å lære om utdanningsprosjekta til Regnskogfondet. Og så fekk eg dra rundt i Sogn og Fjordane med nokre unge brasilianarar og haldt foredrag på grendeskular som berre var tilgjengelege med ferge.

I dag ville eg måtta ta til takke med eit webinar.

Eg kan berre vere takknemleg fordi eg fekk vere tjue år i ei verd som etter forholda var nokså normal.

Å verne meg frå scrolling

Ein av vanane eg held på å innarbeide handlar om å verne meg sjølv frå scrolling. Scrolling er djevelens verk. Det er den nye røykinga. I alle fall den nye zappinga. På 90-talet brukte eg mykje tid på zapping. Eg sat i sofaen og zappa mellom MTV og NRK eller SVT eller ein av dei andre, veldig få kanalane vi hadde. Eg zappa og zappa. I timesvis. Kanskje kom det noko interessant, kanskje ikkje. Eg lærte meg i alle fall greitt engelsk, og eg har grei kontroll på populærmusikken frå den tida. Stort anna av verdi kom det ikkje ut av det.

I dag er det ingen som bryr seg om zapping. No handlar det om scrolling. Scrolling på på Facebook. Instagram. Twitter. Alskens nyheitsnettsider. Scrolling og scrolling.

Facebook er i seg ei vonde, eit mektig og hensynslaust selskap som gjer alt for å halde folk fanga i det evinnelege sirkuset sitt. Facebook er bråkete og gir meg dårleg humør. Det kjennest iblant som ein gladiatorarena, full av slåssing og krangling.

Men iblant skjer det bra ting der. Nyttige, hyggelege ting. Interessante arrangement og merkedagar. Og det er jo trass alt der folk er å finne for tida. Men uansett kor hyggeleg det tidvis måtte vere der, blir eg fanga i nyheitsstraumen. Og det vil eg gjere noko med.

Slik temmer eg Facebook

Eg har sletta Facebook-appen. I staden har eg oppretta ein snarveg i Shortcuts som eg har kalla «Facebook» og lagra på heim-skjermen. Når eg trykker på den (eller påkallar den via Siri) kjem det fram ein meny. Der kan eg velje mellom bokmerker som fører meg akkurat dit eg skal på Facebook, utan å gå vegen om den slu nyheitsstraumen. Slik kan eg gå rett på familiegruppa, klassegruppa, eller andre oppdateringar som eg sjølv har vald ut. Alt for å unngå å sitje fast i hengemyra. Det å ikkje bruke appen er tryggare, og så gir det litt meir friksjon å bruke Facebook i nettlesaren. Det er litt meir tungvint, rett og slett. Og det er bra.

Eit anna tidssluk er alle nettsidene med nyheiter. Desse er óg laga for at folk skal henge der lengst mogleg. Både VG, Dagbladet, til og med NRK brukar alle triksa for at folk skal bli fanga i hamsterhjulet. Dei får betalt for det. Til og med hos Vårt Land kan eg rote meg vekk, og før eg veit ordet av det har det gått tjue minutt, og eg har havna på verdidebatt.no og les om kva Espen Ottosen meiner om ekteskapet som ramme for seksualitet. Slikt har eg ikkje tid til.

Slik temmer eg nyheitene

Eg brukar NetNewsWire for iPhone og iPad. NetNewsWire er ein RSS-lesar, men eg brukar den ikkje til å lese bloggane mine, der brukar eg Reeder, som eg har skrive om tidlegare. Eg går inn på NetNewsWire og veljer meg ut dei avisene eg trur eg kjem til å lese. Som regel er det berre å skrive URL-en, så kjem RSS-feeden opp. VG.no, for eksempel.

Fordelen med dette er at eg ikkje ser bilder, ikkje annonser, ikkje blinkande overskrifter. Eg får berre opp overskrift og ingress, så kan eg sjølv velje om det er vits i å klikke vidare, eller om det ser kjedeleg ut. Som oftast ser det kjedeleg ut.

Dersom det er noko eg faktisk vil lese, så kan eg klikke meg inn på sida, og kjapt klikke meg tilbake. Dersom det er noko eg vil lese seinare, lagrar eg det berre i Instapaper, så kan eg lese det når eg har tid.

Eg har ikkje blitt kvitt all scrollinga i livet mitt, men eg gjer stadig framgang. Eg brukar framleis Instagram, men det tenker eg er greitt. Twitter har eg rett og slett slutta å sjekke.

Ved å temme scrollinga frigjer eg mykje tid. Og den tida kan eg bruke til å lage ting og skrive ting, slik som denne bloggen.

Det perfekte verktøyet

Jakta på det perfekte oppgåvesystemet er ein slags heilag gral. Eg har brukt lang tid på å finne dei beste metodane, systema og programma, slik at eg kan bli produktiv. Så stoppar det gjerne opp når eg innser at det er eg som må gjere gjeremåla, programmet gjer dei ikkje for meg.

Brent Simmons seier at det perfekte oppgåvesystemet er ein illusjon, og det har han nok rett i.

Here’s what you need to know: it’s a mirage…. There’s no getting out of this fact: these apps are all going to take more constant input from you than you’d wish for. They don’t take away the need for some amount of self-discipline to use them effectively.

Brent simmons

Eg likar å finne nye måtar å gjere ting på. Eg likar det kanskje litt for godt. Eg har brukt mykje tid på å sjekke ut, lese om, teste ut og fikle med programvare for å gjere oppgåver. Tid som i og for seg kunne ha blitt brukt til å faktisk gjere oppgåvene.

Men så har eg jo plukka opp ein heil del gjennom alle åra med utforsking av alt mogleg innan produktivitet og teknologi. Etter at eg kom over Merlin Mann og nettsida hans 43folders tilbake i 2006, oppdaga eg eit herleg univers av nerdar og geni. Merlin Mann bygde vidare på David Allens metodikk Getting Things Done (GTD), som blei startskotet for ein heil jungel av appar, bøker og podcasts, blant anna Mac Power Users, som eg har høyrt på sidan starten i 2009. Eg skaffa meg Omnifocus då det kom ut rundt same tid, men abonnementet blei til slutt for kostbart, så eg testa ut billigare løysingar, som blant anna Todoist.

Gjennom Setapp-abonnementet mitt testar eg no ut 2do og Noteplan 3. Eg har også vore innom Taskpaper, og ikkje minst Things, som eg likar godt, og nok kjem til å lande på.

I tillegg kan eg nemne at eg brukar eit analogt system inspirert av Bullet Journal, med gode pennar og fine notatbøker, men det får eg heller skrive om ein annan gong.

I bunn og grunn handlar det ikkje om å finne det perfekte programmet, men å skaffe seg gode rutinar og vanar for å få ting gjort i det daglege. Så der har eg ein del å jobbe med. I mellomtida er det gøy å teste ut nye verktøy. Og det er eigentleg heilt greitt.

Handskrift i skulen

NRK skriv om den usikre framtida til handskrifta. Det er dei ikkje aleine om, og heller ikkje først ute med. Det har blitt publisert bekymra artiklar om handskrifta i over sytti år.

Det hender eg les argument som går i retning av at iPad i skulen kan vere skadeleg for handskrifta. Det stussar eg over, all den tid iPad berre har blitt brukt i skulen i fire-fem år.

Dersom eg hadde samla ei gruppe menn på min alder i eit rom og fått dei til å skrive namnet sitt, er eg ganske sikker på at mange av namna ville ha vore vanskelege å lese. Til skilnad frå foreldregenerasjonen vår, blir det mange kråketær når menn i førtiåra skal skrive for hand. Vi lærte å skrive tidleg på 80-talet, tretti år før iPad kom. Likevel blir trusselen mot handskrifta brukt som argument mot iPad i skulen.

Men når var det eigentleg vi slutta å lære å skrive for hand?

Opplæringa i handskrift har i praksis vore nedprioritert i norsk skule sidan 70-talet. Etter at mønsterplanen i 1974 tok vekk handskrift som eige fag, har det stort sett gått jamnt nedover.

Hjelp det med mengdetrening i handskrift når ein ikkje har lært ordentleg å skrive for hand? Gjennom heile skulen skreiv vi alt for hand. Betyr det at vi fekk fin handskrift? Neppe. Det er berre innbilning at handskrifta vil bli betre dersom iPaden blir fjerna frå skulen. Dersom elevane ikkje får lært å skrive ordentleg for hand, nyttar det ikkje å legge vekk tastaturet. Det blir berre fleire ark med dårleg handskrift som læraren må tyde.

I artikkelen blir det sagt at ungane lærer meir ved å skrive for hand enn å skrive på tastatur. Eg veit ikkje om det er så enkelt. Ei nyare studie indikerer at når ein likevel berre skriv akkurat det læraren seier, hjelp det kanskje ikkje så mykje å skrive for hand.

Det som derimot kan verkeleg kan gi stor effekt, er ein tredje metode, nemleg å notere med teikningar. Studier viser at det gir bra effekt. Eg har lenge brukt ein metode som heiter sketchnotes, som er ei blanding av skrift og teikningar. For meg er dette den desidert beste måten å lære på.

Så kva er løysinga heller enn å fjerne nyt teknologi som iPad frå skulen? Eg trur det er å innføre ordentleg opplæring i handskrift, og det finst enkle metodar for dette. Elevane må lære å notere visuelt med tekst og teikningar. I staden for å ta bort nettbrettet, kan skulen gi elevane digitale pennar som hjelpe dei til å lære å teikne og forme bokstavar. Det finst fantastisk programvare for kreativ utforming på iPad, slik som Procreate, Sketchbook og Adobe Fresco.

Skepsisen til skjerm i skulen er ganske valdsam, og argumentasjonen er ofte så som så. Det viser seg at det handlar meir om dårleg implementering enn om plattformen i seg sjølv. Det er jo ingen motsetjing mellom å bruke analoge og digitale verktøy. Det går fint an å bruke begge. Det er betre å ta tak i nedprioriteringa av kunst og handverk i skulen, og å bygge ut biblioteka slik at ungane får lest bøker.

Dei som vil hindre at ungane får tilgang på den beste teknologien for læring, bør ha gode argument. At det skal stå mellom iPad og handskrift i skulen er ikkje eit slikt argument. Og dette kjem frå ein som er over snittet opptatt av handskrift.

Skjønnskrift

For ein del år sidan fann eg ut at eg vil gjere noko med handskrifta mi. Eg har hatt interesse for skjønnskrift i alle år, men sidan opplæringa i handskrift hadde dabba av lenge før eg begynte på skulen, lærte eg det aldri ordentleg. Eg kunne likevel skrive sånn passeleg fint, sidan eg hadde interesse for det.

Til slutt kom eg til eit punkt der eg ville lære meg handskrift på ordentleg. Eg kom over nettsida til ein islandsk kalligraf som heiter Gunnlaugur SE Briem. Der har han lagt ut eit omfattande kurs i handskrift som han kallar Handwriting Repair. Metoden er basert på italiensk kursiv og er såpass enkel at dei fleste kan lære den berre dei set av litt tid. Denne boka har danna grunnlaget for den handskrifta eg brukar i dag. Det heile startar med eit sikksakkmønster.

Nettsida til Briem er proppfull av ressursar. Alt er åpent, tilgjengeleg og kan lastast ned gratis. Det gjer meg glad at det finst så dyktige folk der ute som villig deler kunnskapen sin med oss andre.

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén