Kategori: kunnskap Page 1 of 3

Utanfor algoritmane

Eg er ein sporadisk bloggar, men eg likar dette formatet, difor kjem eg til å halde fram med det. Eg likar tanken på at det eg skriv er mitt domene. Eg treng ikkje håpe på at ein eller annan sosial plattform held seg i live for å kunne lese dette om tjue år. (Kjipt for dei som satsa på Myspace i si tid.)

Simon Reynolds i The Guardian tenker på samme måten om blogging. “I’ll never stop blogging: it’s an itch I have to scratch – and I don’t care if it’s an outdated format”.

Eg likar blogosfæren. Den er full av smarte og intelligente folk som skriv og deler interessante ting, heile tida. Her er ei liste med 25 bloggar som kjem med ein garanti for at lesaren blir klokare. Eg treng ikkje nødvendigvis å bli klokare kvar gong eg les noko, men eg ser etter det som er spanande og interessant. Og det finn eg mykje av når eg ser utanfor allfarveien til algoritmene og dei store sosiale media. Det er mange interessante og inspirerande folk der ute, som skriv og publiserer heilt på eiga hand. Det burde fleire gjere.

Obsidian

No har eg omsider kasta meg for alvor ut i Obsidian. Dette er ein app eg har utforska ei stund.

Det dukkar stadig opp spennande program innanfor det ein kallar for Personal Knowledge Management (PKM). Craft er eit slikt program, og det brukar eg no dagleg. Sidan Craft har blitt ein del av Setapp-abonnementet, kan eg bruke programmet fritt, utan begrensningar. Drafts, som er den appen eg brukar aller mest, fungerer på sett og vis som ein PKM-app også. Notion er eit anna veldig interessant program, som eg testar ut frå tid til anna.

Men tilbake til Obsidian. Obsidian er ein app som mange er opptekne av for tida. Eit kjenneteikn ved appar som denne er det å kunne kople saman små notat og kunne hoppe fram og tilbake mellom dei som ein slags personleg Wikipedia. Der er eg godt i gang med Craft, og delvis Drafts. Men det er noko Obsidian gjer som skiller seg ut, nemleg Graph View. Med den får eg opp ein slags interaktiv, bevegeleg stjernehimmel som viser trådar mellom alle dei ulike notata mine, og samanhengene blir veldig konkrete. Eg likar visuelle framstillingar av ting, difor appellerer tankekart til meg. Men i motsetjing til tankekarta eg lagar sjølv i Mindnode, konstruerer Obsidian heilt eigne, dynamiske tankekart som viser relasjonen mellom alt eg har notert. Djupt fascinerande og nesten litt magisk.

Tenk om eg hadde hatt alle desse verktøya då eg studerte for tjue år sidan. Då hadde eg nok ikkje hatt like mange permar lagra i boda som eg har i dag.

Om å lese fleire bøker samtidig

Eg har alltid ein haug av bøker. For tida har eg ti bøker frå det lokale Deichman-biblioteket. I tillegg har eg eit par bøker på Audible, ei lydbok på Allbok, og opptil fleire bøker på Apple, Kindle og så vidare.

Visse folk stussar iblant over at eg har så mange bøker liggande. Nattbordet er fullt, og stablane truar med å ramle ned. Eg trur likevel det har noko for seg. Det er litt som å gå rundt i byen. Nokre veit kor dei skal, går berre på dei faste butikkane og veit akkurat kva dei skal ha. Andre går rundt om kring og shoppar litt etter dagsformen. Stoppar kanskje for å ta ein kopp kaffi, eller tar ein prat med nokon. Eller ser på fuglane.

Iblant plukkar eg opp ei bok eg har gløymt å lese på ei stund, eller eg får lyst til å la ei bok ligge litt. Det er ikkje heilt rett fram, men slik er ikkje hjernen min skrudd saman heller. Akkurat no les eg på ei bok om Kleopatra, ei anna om karriererådgjeving og ei anna om genetikk. Blant anna

Eg lar bøkene prate med kvarandre, som forfattaren og bloggaren Austin Kleon seier i eit veldig fint innlegg, som eg kjenner meg igjen i.

Berre les.

Dei beste bøkene eg las i 2022

The Extended Mind av Annie Murphy Paul

Den klart beste boka eg har lest i år. Eg held på å lese den på nytt. Den ga meg masse innsikt.

Say Nothing: A True Story of Murder and Memory in Northern Ireland av Patrick Radden Keefe

Den nest beste. Ei utruleg intens og uforgløymeleg bok om krisa i Nord-Irland. Ein spenningsroman, true crime, historisk, gripande. Den hadde alt.

De tibetanske ritene av Audun Myskja

Han seier at ritane forlenger livet, og eg trur på han.

Stillness Is The Key av Ryan Holiday

Ein klok fyr, han Ryan Holiday. Og han har lest mange andre kloke fyrar.

Morgenstjernen av Karl Ove Knausgård

Knausgård skriv berre så utruleg godt.

Breath av James Nestor

Den fekk meg til å tenkje på korleis eg pustar, ikkje minst om natta, og no søv eg mykje betre.

Bok eg har lest i vår – 4000 uker av Oliver Burkman

Eg hadde høyrt såpass mykje om denne boka, så eg måtte lese den. Tittelen er interessant. Den viser til kor mange veker vi som menneske kan rekne med å få oppleve i livet, i snitt. Boka handlar mykje om å leve no, om å ikkje strebe etter perfeksjon, men erkjenne at det ikkje er nokon vits å gå rundt og stresse.

Det er ei god bok, og eg likar premisset for boka. Likevel likte eg enda betre måten det blir forklart på her, der dei viser ein plansje over livet i veker, på éi side. Poenget er det same. Livet er kort og dyrebart.

Ein fin plass på nettet

Ein av favorittplassane mine på nettet har tatt permisjon på ubestemt tid. 

Når eg treng å bli inspirert – og ikkje deprimert – av det eg finn på nettet, så har eg aldri blitt skuffa av kottke.org. Det har eg mange gode erfaringar med. 

Jason Kottke deler det han blir fascinert av, og eg deler som regel fascinasjonen. Nettsida er ei gjennomtenkt, nøye utvald samling av tekst og bilder som viser kor flott og rar verda kan vere.

No har han tatt pause frå nettsida si. Eg håpar han brukar permisjonen godt, og at kjem sterkare og meir inspirert tilbake. Eg kjem til å sakne denne sida.

Bok eg har lest i vinter – Say Nothing av Patrick Radden Keefe

Say Nothing av Patrick Radden Keefe er ei av dei beste bøkene eg har lest på veldig lenge. Ei sann historie frå konflikta i Nord-Irland, The Troubles. Ei rystande og ufatteleg engasjerande bok. Han skriv både ei sterk forteljing om eit personleg drama, ei historiebok om ein lang konflikt og ein spenningsroman. Eg sit igjen med ei kjensle av å kjenne til ei historie eg tidlegare berre hadde høyrt om.

Ein lærar treng å lære

Eg synest det er veldig spesielt når folk skryt av eigen uvitenheit. I alle fall når dei gjer det i ein offentleg kronikk, og enda meir når dei stiller opp på Dagsnytt 18 for å avsløre det enda meir.

Kronikkforfattaren er lærar på Oslo aust, noko som skal gi ei slags fjær i hatten og gi kredibilitet når det er snakk om rasisme. Det funkar ikkje.

Kronikken i seg sjølv er pinleg lesnad.

Det virkar som det ikkje går an å påpeike rasisme i Norge utan at nokon dreg “woke”-kortet. Det har blitt ein beleilig hersketeknikk å kansellere antirasistiske standpunkt ved å vise til det evinnelege woke-spøkelset.


Den slitte klisjéen “Norge er ikkje USA” dukkar óg opp. Den har eg høyrt før.

Meir skremmande blir det når Anne Herre Bisgaard omtalar antirasistisk arbeid nesten som om det var ein epidemi. «Vi lever i et samfunn der woke-bevegelsen, med sin kamp mot skjult rasisme og hvite privilegier strømmer gjennom sosiale medier og rett inn i klasserommene våre

Motdebattantane i studio, Edvard Botterli Udnæs og Nancy Herz er kloke og tålmodige. Meir tålmodige enn det eg hadde vore. Eg hadde berre sagt: kom deg heim og les deg opp! Start med å lese denne, denne, denne, denne eller denne. Det vil du og elevane dine nyte godt av.

Blanke ark

Ingenting symboliserer ein ny start på eit nytt år meir enn det å åpne ein splitter ny almannak. Denne veka kom almanakken for 2022 i posten. Min favorittalmanakk frå Hobonichi, ein produsent i Japan, kjøpt på butikken Lush Dive på Grünerløkka. Eg har brukt desse Hobonichi-almanakkane i nokre år no. Det har blitt ei vane å avslutte dagen med nokre teikningar og ord, og eg kan sjå tilbake på minst eit par år med daglege små teikningar og notat.

Noko av det beste med å starte på eit nytt år er å starte på ei ny bok, med fine, blanke ark.

Mål

Her er 22 forslag til mål for 2022.

Page 1 of 3

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén