På slutten av året som kjem har eg lyst til å ha lært så mykje at eg vil sjå tilbake på starten av året og undrast over kor lite eg kunne.
(Inspirert av Kevin Kelly)
Kategori: læring
Eg kom nettopp over nok ei skattekiste på nettet. Merlin Mann, som eg har fulgt lenge, har laga ei samling av livsråd, lærdomar frå eige liv. Ikkje reint ulikt Kevin Kelly si liste som eg har nemnt før. Her er det mange ting eg treng å lese med jamne mellomrom. Denne her, for eksempel. Den traff meg veldig:
“Every few months, take at least one panorama photo of your kid’s room. At least annually, secretly record your kid talking for at least ten minutes. I promise you’ll treasure both, and then you will curse yourself for not having done each way more often.”
Denne var også fin:
“Whatever your problem is, remember that before you can get better, you have to stop getting worse. Try first to stop getting worse.”
Og denne:
“Treat every person you encounter as though they are having a way worse day than you.”
Denne skal eg legge inn i tekst-spelelista eg skal lage.
Eg trudde alltid at å ta notatar handla om å skrive ned så mykje som muleg, så raskt som muleg.
Gjennom heile studietida skreiv eg side opp og side ned med notater, både for hand og på maskin. Kvart ord skulle med. Eg brukte alt eg hadde lært frå valfag i touch-metoden på ungdomsskulen.
Men eg hugsar ingenting av det eg noterte.
Ein amerikansk illustratør som heiter Mike Rohde var borti det same problemet. Han skreiv massevis av ordrike notat frå førelesingar og kurs utan at noko festa seg. Så byrja han å teikne det han høyrde, og oppdaga kor effektivt det var. Han kalte det Sketchnotes.
Eg likte umiddelbart både måten han teiknar på og tenkjer på, og sidan har eg brukt teiknenotat til det meste.
No kan eg sjå på ei side i notatblokka mi og vite akkurat kva det handlar om, sjølv om eg noterte det for fem år sidan. Ved å lytte og teikne samtidig festar idéane seg på heilt nye måtar, fordi eg knytter idéane til bilete og symbol som gir meining.
Eg har alltid likt teikning. I tillegg har eg fått erfare kor uvurderleg teikning er for å lære nye ting.
Det er godt å lese ei bok som er både viktig, velskriven, lærerik og morsom. Ikkje minst når boka handlar om det viktigaste temaet i vår tid.
Det er ein venleg, men bestemt langfinger til alle som ikkje vil ta inn over seg det som skjer med jordkloden. I tillegg gir den gode verktøy til å bruke i samtalar og diskusjonar.
For ikkje å snakke om at den er skikkeleg kul.
Kan hende eg kjem til å lese den på nytt.
Det er ein skilnad mellom å vere oppdatert og å vere opplyst. Ein kan sjå på nyheitssendingar i ei veke og bli oppdatert utan å bli kunnskapsrik. Det er éin ting å sjå på nyheitene heile dagen. Det er noko anna å lese ei god historiebok. Ein kan la seg rive med av den nyaste nyheitsstraumen, eller ein kan gå til kjeldene og hente fram kunnskap som har modna seg lenge. Å sjå på er ikkje det same som å forstå. Det det ser ut som er ikkje nødvendigvis slik det heng saman. Nyheitene viser forgrunnen, medan bøkene forklarar bakgrunnen. Vi kan forstå meir gjennom gamle historier enn gjennom siste nytt.