Eg vurderer å gå fullt inn i Obsidian. Eg har brukt Craft ein del, som eg har skrive om tidlegare, men eg merkar at eg ikkje brukar lenkjefunksjonen i Craft så mykje som eg hadde håpa. Det er vakkert og estetisk i Craft, men etter å ha høyrt på podcastepisoden med Nick Milo i Mac Power Users og sett på videoane til Linking your Thinking, blir eg fascinert av den tekstbaserte enkelheten i Obsidian, og det grunnleggande ved programmet, nemleg å ikkje berre sanke tankar og idéar, men å setje dei saman til nye. Det blir som å ha ei kasse med lego. Det er mykje artigare å bygge noko enn å berre ha klossane liggande der. Etter å ha sett det dynamiske tankekartet som byggjer seg sjølv etter som Obsidian knyttar idéar saman, ser eg at dette er ein heilt unik og nyskapande måte å bygge kunnskap på. Eg har tusenvis av små notat som ligg i ein gigantisk digital haug, enten i Drafts, i Notater eller andre plassar. Dersom eg kan samle saman alle desse små notata og idéane og få dei til å koble seg saman av seg sjølv, så kan det bli ei skikkeleg sinnsforlengar, ein ”Extension of the Mind”, som Annie Murphy Paul skriv om i The Extended Mind, boka eg eg ikkje får ut av sinnet. Det er ikkje nok med éin måte å jobbe på. Jo nærare det digitale kan kome den fysiske verda, jo betre. Difor må vi ha verktøy som appellerer til ulike delar av sinnet.
Kategori: skriving Page 1 of 2
No som verdas rikaste mann har kjøpt Twitter med rubbel og bit er eg enda meir glad for at eg eig innhaldet mitt sjølv, her i min lille avkrok av nettet.
Sosiale medie er ikkje allemannseige, men éinmannseigde. Det gjeld ikkje minst Twitter og Facebook. Éin dag er dei borte, og innhaldet med. Så eg skriv heller her, på mi eiga side. Her skal det eg skriv, la stå. Så får dei som har tid stikke innom og helse på.
Det er viktig å unne seg små gleder i desse tider. Ei av desse gledene er ei god notatbok og ein god penn.
I mitt tilfelle er det ein Dingbats notatbok med deilig, mjukt og godt papir, og ein fyldig og tydeleg Micron penn. Begge kan kjøpast på den fantastiske butikken Lush Dive på Grünerløkka.
Eitt år har gått sidan eg starta denne bloggen. Eg starta den fordi eg ville skrive ned ting eg tenkjer på, og la dei bli ståande. Skrive, dele, og skrive meir. Tekstane eig eg sjølv, og eg skriv like mykje for meg sjølv som for andre.
Tankar som ikkje blir skrivne ned blir borte for alltid. Nedskrivne tankar blir óg borte, om det ikkje blir gjort tilgjengeleg for andre. Så her finst nokre av mine eigenproduserte tankar for dei som måtte vere interessert.
Eg starta med eit mål om å leggje ut tekstar dagleg. Det har ikkje skjedd, men det gjer ikkje så mykje. Eg har aldri publisert så mykje i mitt liv som eg har gjort dei siste tolv månadene.
Eg har skrive for å ta vare på interessante tankar, tips og idéar som kan kome til nytte, enten for andre eller for meg sjølv. Mange av dei gode råda mine treng eg sjølv å bli mint på.
Det som er sikkert er at denne bloggen har blitt meir enn eit eksperiment. Eg kjem til å halde på vidare. Om nokon les dette eller ikkje, så har eg skrive det, og det blir ståande.
Om det er meg eller nokon andre som kjem til å lese dette om ti eller tretti år, kan eg i alle fall seie – det var omtrent dette eg hadde i tankane i skrivande stund, i starten av januar 2022.
Det finst mange merkelege argument mot å drive antirasistisk arbeid. Blant dei merkelegaste er idéen om at ein smuglar til seg framande amerikanske idéar. Denne veka dukka dette argumentet opp på Dagsnytt 18, i ein debatt om den nye handboka mot rasisme frå Minotenk.
Lisa Esohel Knudsen argumenterer roleg og sakleg om temaet, ho veit korleis det faktisk er å vekse opp med rasisme i dagens Norge. Medan denne professor emeritus Kaare Skagen viser at han aldri kjem til å skjøne kva han snakkar om, sidan han tydelegvis bur i si eiga verd, teoretisk fri for rasisme.
For det første tar det seg jo aldri pent ut å argumentere mot antirasistisk arbeid. Det er nok av sterke krefter som jobbar på feil side av denne saka.
Påstanden om at antirasistisk arbeid inneheld eit slags framand, importert tankegods frå Amerika er så snever og gamaldags at sjølv grunnlovsfedrene frå 1814 framstår som moderne. Dei lot seg jo villig inspirere av importert amerikansk tankegods. Til og med flagget vårt er inspirert av USA. Å tilpasse internasjonale idéar til norsk kontekst har vi gjort bestandig.
I tillegg er det veldig pussig at dei insisterer på at moderne antirasistisk arbeid er ei amerikansk greie. Då kan dei ikkje ha fulgt med på debattane i Brasil.
Det dei eigentleg prøvar å seie med dette argumentet, er at rasisme ikkje er så viktig. Eigentleg fins det ikkje rasisme i lille, snille Norge, så vi treng ikkje å forhalde oss til det.
Dette minnar meg faktisk om noko eg ofte høyrde ofte i Brasil då temaet kom opp. Rasisme? Her? Nei, det er ikkje så ille her. Det er i Amerika det er ille.
Ikkje her.
Stoppe opp. Sette seg ned. Tenke seg om.
Teikne sakte med ein god penn på eit godt papir.
Å starte dagen slik er det beste produktivitetstipset eg veit om.
Då eg var yngre hende det at eg hadde lyst til å teikne, men så blei eg berre sittande og stirre på det blanke arket. Eg blei frustrert, og tenkte at det ikkje var vits i å prøve meir. Eg hadde jo likevel ingenting å teikne.
Kreativitet er skaparglede. Det kan vere spontant, intenst og det kan halde deg i flytsona lenge. Men det er ikkje alltid slik. Det er ikkje ein tilstand som dukkar opp berre ein ventar på det.
Eg trur kreativitet handlar om å møte opp. Det handlar om å skrive sjølv om ein ikkje har noko å skrive. Å teikne sjølv om ein ikkje har noko å teikne. Det hjelp ikkje å vente til kreativiteten melder seg. Det kjem ikkje vatn ut av ei stengt kran.
Det gjeld å sette seg ned, finne fram blyanten, og gå i gang.
Folk kan delast inn i to grupper menneske. Dei som deler folk inn i to grupper og dei som ikkje gjer det.
Det er med andre ord fort gjort å dele folk opp i grupper. Det gir mening for folk. Akkurat som det ga meining for folk at lynet kom frå Tor med hammaren. Eller at det var mannen med ljåen som gjekk rundt og ga folk svartedauden.
Men no veit vi betre. Vi er alle i slekt. Og sjølv om vi ikkje hadde vore i slekt, ville det ikkje ha vore greitt å snakke nedsettande om andre.
Det går aldri bra når vi deler opp i «oss» og «dei». Eller som Kevin Kelly seier det: Trust me, there is no «them».
Det skjer ubevisst. Og det kan vi jobbe med.
Men nokre av oss gjer dette heilt bevisst. Kombinasjonen av makt, oppdeling av menneske i grupper, og nedvurdering av andre. Det skal vi alle sjå opp for.
Det er eigentleg ganske enkelt. Ikkje gjer det. Ikkje del folk opp i grupper av oss og dei, og ikkje snakk nedsettande om desse andre gruppene. Og når nokon gjer det, be dei slutte med det.
NRK skriv om den usikre framtida til handskrifta. Det er dei ikkje aleine om, og heller ikkje først ute med. Det har blitt publisert bekymra artiklar om handskrifta i over sytti år.
Det hender eg les argument som går i retning av at iPad i skulen kan vere skadeleg for handskrifta. Det stussar eg over, all den tid iPad berre har blitt brukt i skulen i fire-fem år.
Dersom eg hadde samla ei gruppe menn på min alder i eit rom og fått dei til å skrive namnet sitt, er eg ganske sikker på at mange av namna ville ha vore vanskelege å lese. Til skilnad frå foreldregenerasjonen vår, blir det mange kråketær når menn i førtiåra skal skrive for hand. Vi lærte å skrive tidleg på 80-talet, tretti år før iPad kom. Likevel blir trusselen mot handskrifta brukt som argument mot iPad i skulen.
Men når var det eigentleg vi slutta å lære å skrive for hand?
Opplæringa i handskrift har i praksis vore nedprioritert i norsk skule sidan 70-talet. Etter at mønsterplanen i 1974 tok vekk handskrift som eige fag, har det stort sett gått jamnt nedover.
Hjelp det med mengdetrening i handskrift når ein ikkje har lært ordentleg å skrive for hand? Gjennom heile skulen skreiv vi alt for hand. Betyr det at vi fekk fin handskrift? Neppe. Det er berre innbilning at handskrifta vil bli betre dersom iPaden blir fjerna frå skulen. Dersom elevane ikkje får lært å skrive ordentleg for hand, nyttar det ikkje å legge vekk tastaturet. Det blir berre fleire ark med dårleg handskrift som læraren må tyde.
I artikkelen blir det sagt at ungane lærer meir ved å skrive for hand enn å skrive på tastatur. Eg veit ikkje om det er så enkelt. Ei nyare studie indikerer at når ein likevel berre skriv akkurat det læraren seier, hjelp det kanskje ikkje så mykje å skrive for hand.
Det som derimot kan verkeleg kan gi stor effekt, er ein tredje metode, nemleg å notere med teikningar. Studier viser at det gir bra effekt. Eg har lenge brukt ein metode som heiter sketchnotes, som er ei blanding av skrift og teikningar. For meg er dette den desidert beste måten å lære på.
Så kva er løysinga heller enn å fjerne nyt teknologi som iPad frå skulen? Eg trur det er å innføre ordentleg opplæring i handskrift, og det finst enkle metodar for dette. Elevane må lære å notere visuelt med tekst og teikningar. I staden for å ta bort nettbrettet, kan skulen gi elevane digitale pennar som hjelpe dei til å lære å teikne og forme bokstavar. Det finst fantastisk programvare for kreativ utforming på iPad, slik som Procreate, Sketchbook og Adobe Fresco.
Skepsisen til skjerm i skulen er ganske valdsam, og argumentasjonen er ofte så som så. Det viser seg at det handlar meir om dårleg implementering enn om plattformen i seg sjølv. Det er jo ingen motsetjing mellom å bruke analoge og digitale verktøy. Det går fint an å bruke begge. Det er betre å ta tak i nedprioriteringa av kunst og handverk i skulen, og å bygge ut biblioteka slik at ungane får lest bøker.
Dei som vil hindre at ungane får tilgang på den beste teknologien for læring, bør ha gode argument. At det skal stå mellom iPad og handskrift i skulen er ikkje eit slikt argument. Og dette kjem frå ein som er over snittet opptatt av handskrift.