Ein video som nyleg gjekk viralt viser basketspelaren Brian Scalabrine (43) bli utfordra av ein tjue år yngre spelar full av spenst og sjølvtillit.
Det er noko episk over denne situasjonen.
Det er som ein gamal karatefilm. Den aldrande læremeisteren blir utfordra av oppkomlingen. Læremeisteren tenker seg om, sukkar og reiser seg motvillig opp. Og så, raskt og nådelaust, gir han oppkomlingen ei lekse han seint vil gløyme.
Og det er dette som skjer her. Ti år etter at Brian Scalabrine la opp som proff i NBA er det framleis enorm avstand frå sjiktet han tilhøyrer og ned til vanlege døydelege.
Scalabrine vann utfordringa 11-0.
Det er noko fascinerande med desse oppkomlingane som stadig undervurderer veteranane. Det naive overmotet. Trua på at det er nok å vere ung, sterk og energisk for å vinne, så lenge motstandaren er eldre.
Ei anna fascinerande og frustrerande side av historia handlar om dei kvinnelege elitespelarane i basketball. Med jamne mellomrom blir dei utfordra av mennene i gata som er heilt overbevist om at fordi dei er menn, vil dei kunne gi jentene ei lekse fordi dei er jenter. Men der tar dei smerteleg feil:
«As for the WNBA players themselves, they’re tolerant — to a point. “Some guys come in thinking they’re Joe Macho,” says Murphy. “They have a little swagger to them, thinking that they’re really good. Once the girls see that, they’ll put an elbow in you — they’ll make sure you leave with a bump or a bruise, which is very respectable.”