Stikkord: antirasisme

Ein lærar treng å lære

Eg synest det er veldig spesielt når folk skryt av eigen uvitenheit. I alle fall når dei gjer det i ein offentleg kronikk, og enda meir når dei stiller opp på Dagsnytt 18 for å avsløre det enda meir.

Kronikkforfattaren er lærar på Oslo aust, noko som skal gi ei slags fjær i hatten og gi kredibilitet når det er snakk om rasisme. Det funkar ikkje.

Kronikken i seg sjølv er pinleg lesnad.

Det virkar som det ikkje går an å påpeike rasisme i Norge utan at nokon dreg “woke”-kortet. Det har blitt ein beleilig hersketeknikk å kansellere antirasistiske standpunkt ved å vise til det evinnelege woke-spøkelset.


Den slitte klisjéen “Norge er ikkje USA” dukkar óg opp. Den har eg høyrt før.

Meir skremmande blir det når Anne Herre Bisgaard omtalar antirasistisk arbeid nesten som om det var ein epidemi. «Vi lever i et samfunn der woke-bevegelsen, med sin kamp mot skjult rasisme og hvite privilegier strømmer gjennom sosiale medier og rett inn i klasserommene våre

Motdebattantane i studio, Edvard Botterli Udnæs og Nancy Herz er kloke og tålmodige. Meir tålmodige enn det eg hadde vore. Eg hadde berre sagt: kom deg heim og les deg opp! Start med å lese denne, denne, denne, denne eller denne. Det vil du og elevane dine nyte godt av.

Importerte idéar

Det finst mange merkelege argument mot å drive antirasistisk arbeid. Blant dei merkelegaste er idéen om at ein smuglar til seg framande amerikanske idéar. Denne veka dukka dette argumentet opp på Dagsnytt 18, i ein debatt om den nye handboka mot rasisme frå Minotenk.

Lisa Esohel Knudsen argumenterer roleg og sakleg om temaet, ho veit korleis det faktisk er å vekse opp med rasisme i dagens Norge. Medan denne professor emeritus Kaare Skagen viser at han aldri kjem til å skjøne kva han snakkar om, sidan han tydelegvis bur i si eiga verd, teoretisk fri for rasisme.

For det første tar det seg jo aldri pent ut å argumentere mot antirasistisk arbeid. Det er nok av sterke krefter som jobbar på feil side av denne saka.

Påstanden om at antirasistisk arbeid inneheld eit slags framand, importert tankegods frå Amerika er så snever og gamaldags at sjølv grunnlovsfedrene frå 1814 framstår som moderne. Dei lot seg jo villig inspirere av importert amerikansk tankegods. Til og med flagget vårt er inspirert av USA. Å tilpasse internasjonale idéar til norsk kontekst har vi gjort bestandig.

I tillegg er det veldig pussig at dei insisterer på at moderne antirasistisk arbeid er ei amerikansk greie. Då kan dei ikkje ha fulgt med på debattane i Brasil.

Det dei eigentleg prøvar å seie med dette argumentet, er at rasisme ikkje er så viktig. Eigentleg fins det ikkje rasisme i lille, snille Norge, så vi treng ikkje å forhalde oss til det.

Dette minnar meg faktisk om noko eg ofte høyrde ofte i Brasil då temaet kom opp. Rasisme? Her? Nei, det er ikkje så ille her. Det er i Amerika det er ille.
Ikkje her.

Ti år

22. juli. Det er ti år sidan i dag. Det føles lenge sidan, det føles kort tid sidan. Eg kjenner det knyt seg i meg. Mange tankar bak tankane. Det at det er ein tragedie. Det at mange liv gikk tapt. Og det at det skjedde på den måten det skjedde. Den kalde brutaliteten i det. Den uforståelege rekkevidda av det. Det uforståelege som eg aldri kjem til å forstå. Og alt dette blanda med den nagande kjensla av at ein veit at det finst nokon, det finst mange der ute, som synest dette med 22. juli er litt masete. Dei meiner det får halde no, og at det får da vere måte på. Dei som synest det er for mykje sutring og klaging frå AUF og alle antirasistane. For mykje snakking om Utøya, og for lite om innvandring. Den skjulte irritasjonen til dei som meiner det har gått for langt med alt dette snakket om 22. juli, rosetog, Arbeidarpartiet.

Hadde det vore ei naturkatastrofe hadde vi minnest dei som døydde som ei tragedie. Eit minne om dei som på tragisk vis blei borte. Men det var ein massakre, og det var nokon som gjorde det, som drap dei. Og han som gjorde det var ikkje ein gal mann, men ein overtydd mann. Og alt det han sto for er like levande i dag. Nok til at ti år etterpå er det nokon som i hans namn får seg til å tagge ned bysten til Benjamin. Det er det som får det til å knyte seg i magen.

Ytring

Eg trur ikkje på at ytringsrommet har blitt trongare. Eg trur ikkje på noko «krenkehysteri», eller at ytringsfridomen er knebla av «woke-bevegelsen».

Det som skjer er at det kjem fleire slags folk inn på den offentlege debattarenaen. Og enkelte blir stressa av det. Spesielt når dei nye ikkje liknar på dei gamle.

Når ytringsrommet rommar fleire, blir det trangare for dei som tidlegare hadde einerett.

Det er ikkje ytringsrommet som har blitt mindre, det er fleire som har fått sleppe inn i det.

Då kjennest det trangt for dei som er vant til å ha all plassen for seg sjølv.

Eg berre spør

Er det ikkje litt rart at folk til tider kan virke meir opptatt av å bekjempe dei som kjempar mot rasismen, enn å bekjempe rasismen?

Eg berre spør.

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén