Stikkord: biblioteket

2023 så langt

Eg begynte på denne posten rundt midten av mars, og før eg visste ordet av det var vi tre fjerdedelar uti. Heilt til no har eg følt at vi såvidt er i gang med det nye året. Men uavhengig av kva eg føler, går året ufortrødent vidare.

Så kva har eg fylt tida mi med i år?

Eg held på å lese ei flott, svær bok som heiter An Immense World av Ed Yong. Boka har dukka opp på fleire av listene over fjorårets beste bøker, så da bestilte eg den på Deichman. Eg bestilte riktignok alle dei andre bøkene eg fekk tak i frå desse boklistene i tillegg. Dei fleste har blitt liggande i stabelen av bøker heilt til eg får purring. Men eg likar denne boka. Eg synest det er viktig å vise kor fantastisk planeten er, og denne boka får til det. Det er som å lese ein science fiction-roman, berre at den handlar om heilt ekte dyr som faktisk finst, og som opplever verda på ufatteleg mange rare måtar som vi menneske ikkje heilt kan forstå. Eg visste for eksempel ikkje at det finst så mange fargar som berre dyr kan sjå. Boka får skryt av meg.

Eg har også fått meir og meir sansen for Stephen Fry. Eg las (eller høyrde på) Mythos, ei gjenfortelling av gresk mytologi fortalt av forfattaren sjølv. Eg brukte lang tid på den, men den har gitt meg gode minner frå bilturar gjennom eit endelaust, frodig og rullande landskap på Madagaskar akkompagnert av forteljingar om greske gudar, fortald av makelause Fry. For tida høyrer eg på opplesinga hans av Sherlock Holmes-bøkene. Mannen har eit heilt ensemble av skodespelarar innabords. Og for nokre fascinerande bøker det er.

Eg har fått fornya entusiasmen min for Pat Metheny. Eg har oppdaga plata hans frå 2020, From This Place, med den aldeles flotte tittellåta som eg prøvar å lære meg på gitar. Eg følger óg tett med på MARO, som held på å gi ut EP, og slepp nydelege låtar som perler på ei snor.

Eg har venta lenge på denne våren. Sjølv om isen ikkje er tint, merkar eg sola kjem, og det trengs.

The Offer (Serie)

Eg har nettopp sett ferdig ein serie som var mynta akkurat på meg. Den handlar om ein film eg har eit spesielt forhold til.

The Offer er historia om Gudfaren, frå før filmen blei til. Den handlar om alle dei vanvittige krumspringa og hindringane filmskaparane måtte gjennom for å få lage filmen som no, femti år etter, er rekna som kanskje den mest ikoniske gjennom tidene. Den handlar om kor mykje som måtte til for at ideen, visjonen og kunsten skulle vinne fram. På den eine sida har ein dei kreative og visjonære, skaparane, og på den andre sida direktørane, som kun er opptatt av inntjening, berømmelse og profitt. Men det er meir nyansert enn som så. Karakterane er ikkje anten medspelarar eller motspelarar – dei er samspelarar, der alle er heilt avhengige av kvarandre for at filmen skal få eit liv. Alle hadde dei ei rolle å spele. Det som blir gjort heilt tydeleg, er at det er nødvendig å ha ein idé, tru på den, og så kjempe for den med alle middel.

Eg har sett Gudfaren fleire gonger. Eg såg den første gong då eg nettopp hadde flytta til Holmlia i 2006 og brukte Deichmanske bibliotek avdeling Holmlia som mi andre stove. Med tilgang på alt av bøker, musikk og filmar frå alle bibliotek i Oslo, kom eg over ei lekker boks med Gudfaren-trilogien. Eg var ikkje heilt sikker på om eg skulle orke å sjå gjennom heile, men tenkte eg kunne prøve. Det var noko med stilen på omslaget som appellerte til meg. Det slo meg at eg ikkje hadde fått med meg at Gudfaren var Al Pacino si gjennombruddsrolle. Eg hadde heller ikkje fått med meg at oppfølgaren var gjennombrotet til Robert de Niro. Og Marlon Brando hadde eg berre sett som eldre skodespelar i «Don Juan» med Johnny Depp. Her er han Gudfaren sjølv. Det er så mange roller i den filmen som eg berre digga. Eg digga Robert Duvall som consegliere Tom Hagen. (Ein tragedie at han ikkje er med i film 3). Eg digga når faren til Francis Ford Coppola, Carmine Coppola, spelar piano medan mafiagjengen ligg i dekning. (Låta heiter This Loneliness. Eg held på å øve den inn.)

Og – kanskje mest av alt – diggar eg musikken. Det går ikkje an å sjå for seg filmen utan musikken til Nino Rota. Filmmusikken er ein av karakterane i filmen. Det startar med den einsame trompeten i åpningsscena. Musikken er uløyseleg frå filmen. (Merkeleg nok fekk filmmusikken ingen plass i TV-serien.)

Sidan har eg sett Gudfaren på macen på toget, på mobil heime, eg har sett den på eit enormt lerret i Oslo konserthus, med eit symfoniorkester som framførte musikken bilde for bilde. Det var magisk. Eg har sett filmen med kommentarspor frå regissøren, eg har sett alle bakomfilmane, eg har sett klipp frå James Caan sin audition til rolla som Michael Corleone. Eg har lært meg å spele tittelmelodien på mandolin. Og så vidare.

Med andre ord var eg utvilsamt midt i målgruppa for serien The Offer. Likevel trur eg ikkje det er nødvendig å ha sett filmen for å ha glede av serien. Det vil imidlertid vere nødvendig å sjå filmen med ein gang ein er ferdig med serien.

Historien om filmen er verd ein film i seg sjølv. Det handlar om å kjempe for kunsten når det er nødvendig å kjempe for den. Og så er det ikkje minst ei fantastisk historie.

Bibliotekaren

Kvar gong eg går inn på biblioteket kjem eg ut igjen med ei bok eg ikkje hadde planlagt å lese.

Nokon på biblioteket har funne fram ei bok, og satt den fram. Fordi dei tenkte at akkurat den boka, den vil eg at nokon andre skal lese.

Internett og algoritmane kan ikkje måle seg med det.

Biblioteket

For ein radikal og fantastisk idé det offentlege biblioteket er. Gratis bøker til alle! Vill ein sånn idé blitt gjennomført med dei politikarane som styrer i dag? Neppe.

Biblioteket er der for at vi skal kunne lese bøker. Fordi bøker er viktige. Å lese bøker er rett og slett ein borgarplikt. Ein ganske ålreit borgarplikt.

Framover skal eg ta plikta på alvor og lese endå meir enn eg gjer i dag.

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén