Stikkord: kreativitet

10 ting verd å dele – september 2023

Her er nokre av dei tinga som har fanga interessa mi i det siste.

Sidewalk Garden

Ein kar som gjer eit urbant hageprosjekt ut av eit asfaltfortau i San Fransisco.

These 38 Reading Rules Changed My Life

Ryan Holiday har 38 råd for korleis ein kan bli betre på å lese bøker, og ta vare på innhaldet.

Rhoneisms

Patrick Rhone har dilla på Hobonichi, akkurat som meg.

Style is consistent constraint

Stephen Ango virkar som ein smart type. Han står bak Obsidian, eit svært interessant dataprogram for å sortere tankar og idéar, og for å skape nye. Han skriv om å det å ha ein eigen stil, som handlar om dei tinga ein bevisst og konsekvent vél vekk.

Apropos Obsidian, så er eg i gang med den nye David Sparks sin nye Obsidian Field Guide.

25 Levels of Freestyle Soccer Skills: Easy to Complex

Det ser veldig gøy ut å bli flink til å trikse med fotball. Og med måten ho forklarer det på i denne videoen ser det nesten ut som det kan være mogleg å lære.

Multi-layered calendars

Ein som skriv om kalenderar og korleis han får det til å funke. Tidsfordriv er alltid interessant.

Nibble and your appetite will grow

Stephen Ango igjen. Om det å ta ting litt og litt, så blir det meir etterkvart.

A little bit every day

Meir av den samme tankegangen, om å få framgang ved å gjere ting litt og litt.

Benjamin Franklin Was Time Blocking Before it Was Cool

Eg prøvar å gjere som Benjamin Franklin, og planlegge meir detaljert, og med fleire faste bolkar.

McCartney on not-knowing and doing it now

Den kreative, litt uforutsigbare kreative prosessen til Paul McCartney.

Bok: The Extended Mind av Annie Murphy Paul

Eg har nettopp lest The Extended Mind av den anerkjende vitskapsskribenten og forskingsformidlaren Annie Murphy Paul. Eg kom over boka via podcasten Focused, der ho blir intervjua av David Sparks og Mike Schmitz.

Eg trur aldri eg har gula ut og notert så mykje i ei bok nokon gong. Det er sjeldan eg les ei bok og kjenner at så mange ting fell på plass, at ting eg har gått og kjent på lenge blir bekrefta om og om igjen. Denne boka kjem til å vere med i bagasjen min framover.

Boka handlar i bunn og grunn om at tankane ikkje berre skjer i hjernen. Veldig mykje av tankeverksemda vår foregår i eit tett samspel mellom hjernen vår og det som er rundt oss. Kroppen vår, omgjevnadene våre og menneska rundt oss fungerer som utvidingar og forgreiningar av sinnet. Vi tenkjer med kroppen, vi tenkjer med tinga vi har rundt oss, og vi tenkjer gjennom folka omkring oss. Det er ikkje slik at hjernen er som ei datamaskin, som leverer det same svaret kvar gong, uavhengig av stad og situasjon. Hjernen – og sinnet – er svært avhengig av kontekst. Annie Murphy Paul foreslår ein ny metafor for hjernen, som verken er ein datamaskin eller ein muskel. Nemleg at hjernen er ein fugl. Nærare bestemt ei skjor (eller skjære, på bokmål). Den svarte og kvite, og smått irriterande fuglen samlar alle slags ting frå alle moglege kantar, tar det med heim og brukar det som materiale. Eg har tenkt på om ikkje Askeladden óg kan vere ein god metafor. Han samlar tilsynelatande unyttige ting på vegen som viser seg å kome til nytte seinare. (Blant anna ei skjor).

Det er gjennom å bruke tankekraft som går forbi hjernen at vi menneske har overlevd opp gjennom. Det er det vi har utvikla oss til, nemleg å bruke hjernen i symbiose med naturen, med folka rundt oss, og ved å bruke kroppen vår. Hjernen er ikkje laga for å vere åleine.

Hjernen er ikkje ein datamaskin. Den er ikkje ein muskel som kan trenast opp med hjerneøvingar. Hjernen har sine naturlege begrensingar, og det er ikkje slik at vi kan sitje stille og satse på at den jobbar for oss. Difor treng vi å ta i bruk kroppen, omgjevnadene rundt oss, og folka rundt oss, for at tankane skal vere frie. Vi tenkjer alltid med kroppen, vi tenkjer alltid med omgjevnadene, og tenkjer alltid ved hjelp av andre folk. Anten vi er klar over det eller ikkje.

Eg har alltid tenkt best når eg skriv tankane ned på papir, og gjerne når eg teiknar litt. Eg likar å sjå tankane mine foran meg. Når eg skriv, likar eg å flytte teksten frå éin stad til ein annan, ved å visualisere, bruke figurar. lage tankekart, teikne, bruke fleire skjermar, eller skrive teksten ut på papir. Murphy Paul kallar dette cognitive offloading. Vi avlastar hjernen ved å forme tankane våre til noko fysisk vi kan ta på.

Vi er også “loopy creatures” som ho seier. Vi kan bruke mange sløyfer og omvegar, eller loops på vegen til innsikt. Ei slik tankesløyfe kan vere å skrive tanken ned på eit papir, så teikne oppå det, deretter diskutere det med nokon andre, så skrive det ned på nytt, osv. Tanken er ikkje ein lineær prosess der vi trykker på ein knapp og får svaret.

Vi menneske er i bunn og grunn sosiale vesen. Vi er skrudd saman for å følge med på folka rundt oss. Dette gjer vi bevisst eller ubevisst, heile tida. Vi kan ikkje skru av den radaren. Jobben til mange av oss går stort sett ut på å tolke abstrakte symbol og konsept, i form av tekstar og komplekse tankerekkjer. Kontorarbeid, som det óg kan kallast. Dette er ikkje det vi i utgangspunktet er skrudd saman for. Det vi derimot er skrudd saman for, er å forholde oss til og følge med på andre menneske. Det vil seie at vi alltid lyttar til andre stemmer, og alltid observerer andre folk i augekroken.

For at vi skal få til komplekse oppgåver utan å bli konstant distrahert av folk rundt oss, treng vi å skjerme oss. Vi treng veggar. Det er ein av grunnane til at åpne kontorlandskap fungerer mot si hensikt.

Vi beveger hendene når vi pratar. Det er fordi vi tenkjer gjennom å bruke kroppen vår. Hendene uttrykker det vi tenkjer. Før menneska hadde verbalt språk, hadde vi fakter. Før vi er i stand til å uttrykke tankane gjennom munnen har faktene uttrykt dei gjennom kroppen. Difor er det viktig å la faktene sleppe til.

Magekjensle er reelt. Vi får så mykje informasjon og signal frå omverda som hjernen ikkje er i stand til å fange opp, men som kroppen registrerer. Eit fascinerande funn forfattaren fortel om er frå finansbransjen. Dei aksjemeklarane som lukkast best er ikkje dei som har best utdanning i talknusing, men dei som klarar å kjenne etter kva kroppen fortél. Ho kallar dette interoception. Evna til å lytte til signal frå kroppen. Dei aksjemeklarane som kunne kjenne hjarteslaga sine fekk best resultat. Det er kroppen som tenkjer, og som er i forkant av det hjernen greier å fange opp.

Ho skriv også om fidgets. Desse leikene som har vore veldig populært i det siste. Eg har tenkt at det er litt tullete, men forfattaren kallar det embodied self-regulation, noko vi har godt av. Vi brukar såpass mykje energi på å sitje stille, at det er bra for oss å la kroppen vere engasjert i ei rørsle, sidan det stimulerer tenkinga. Dette gjeld ikkje minst ungar, som ikkje lærer best ved å sitje stille ein heil dag.

Ei svært tankevekkjande bok, på mange måtar. Eg er i gang med andre gjennomlesing allereie.

Brasiliansk musikk til folket

Brasiliansk musikk har vore ein viktig del av livet mitt sidan tenåra. Mitt inntrykk er at dei fleste her til lands ikkje veit så veldig mykje om brasiliansk musikk, sjølv ikkje dei som kan veldig mykje om musikk. Unntaka er folk som enten er frå Brasil sjølve, eller kjenner språket og landet veldig godt.

Dette er jo ikkje rart, i og med at folk ikkje blir eksponert for musikken, ikkje forstår språket og ikkje kjenner alle historiene bak. Difor blei eg glad for å sjå videoen «How Brazil´s Music Hid Protest Inside Harmony» med den svært dyktige amerikanske musikk-youtubaren Chris Cornell. Han har verkeleg brukt tid på å setje seg ordentleg inn i musikken og historia bak, og presenterer det med ein intelligent og smakfull innpakning.

Chico Buarque er ein av mine absolutte favorittar, og låta Construção er ein av mine favorittlåtar. Det enkle, samtidig ekstremt komplekse gitarspelet er genialt. Det er veldig imponerande å få historien til Chico Buarque og denne låta forklart og gått gjennom på denne måten. Det var fleire ting her eg ikkje visste, blant anna at blåserekka imiterer trafikkstøy.

«One of the most impactful pieces of songwriting I’ve ever seen»

Brasils svar på Bob Dylan, John Lennon og Paul McCartney kan gjerne kome meir fram i lyset.

Eit år

Eitt år har gått sidan eg starta denne bloggen. Eg starta den fordi eg ville skrive ned ting eg tenkjer på, og la dei bli ståande. Skrive, dele, og skrive meir. Tekstane eig eg sjølv, og eg skriv like mykje for meg sjølv som for andre.

Tankar som ikkje blir skrivne ned blir borte for alltid. Nedskrivne tankar blir óg borte, om det ikkje blir gjort tilgjengeleg for andre. Så her finst nokre av mine eigenproduserte tankar for dei som måtte vere interessert.

Eg starta med eit mål om å leggje ut tekstar dagleg. Det har ikkje skjedd, men det gjer ikkje så mykje. Eg har aldri publisert så mykje i mitt liv som eg har gjort dei siste tolv månadene.

Eg har skrive for å ta vare på interessante tankar, tips og idéar som kan kome til nytte, enten for andre eller for meg sjølv. Mange av dei gode råda mine treng eg sjølv å bli mint på.

Det som er sikkert er at denne bloggen har blitt meir enn eit eksperiment. Eg kjem til å halde på vidare. Om nokon les dette eller ikkje, så har eg skrive det, og det blir ståande.

Om det er meg eller nokon andre som kjem til å lese dette om ti eller tretti år, kan eg i alle fall seie – det var omtrent dette eg hadde i tankane i skrivande stund, i starten av januar 2022.

Beatles

Det er 25. november, altså dagen då den første delen av den nye Beatles-dokumentaren er ute. Timevis med Beatles-magi. Det slår meg at eit så eksepsjonelt band med musikarar av enorm historisk betydning samtidig er eit heilt vanleg band med nokre fyrar i slutten av tjueåra som er glade i å henge og spele og jamme. Slik var det å vere band for femti år sidan og slik er det no. Og slik var det sikkert for hundre år sidan. Eg ser på opptaka, og det er som om femti år ikkje betyr noko, det er som om Paul McCartney skriv Get Back akkurat no. Noko som er verkeleg sprøtt, for det er nemleg like stor avstand i tid mellom Get Back-opptaka og til i dag, som til den russiske revolusjonen i 1917.

Eg trur nok Beatles vil sette spor etter seg.

Kreativitet

Då eg var yngre hende det at eg hadde lyst til å teikne, men så blei eg berre sittande og stirre på det blanke arket. Eg blei frustrert, og tenkte at det ikkje var vits i å prøve meir. Eg hadde jo likevel ingenting å teikne.

Kreativitet er skaparglede. Det kan vere spontant, intenst og det kan halde deg i flytsona lenge. Men det er ikkje alltid slik. Det er ikkje ein tilstand som dukkar opp berre ein ventar på det.

Eg trur kreativitet handlar om å møte opp. Det handlar om å skrive sjølv om ein ikkje har noko å skrive. Å teikne sjølv om ein ikkje har noko å teikne. Det hjelp ikkje å vente til kreativiteten melder seg. Det kjem ikkje vatn ut av ei stengt kran.

Det gjeld å sette seg ned, finne fram blyanten, og gå i gang.

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén