Stikkord: samfunn Page 1 of 3

Ein fin plass på nettet

Ein av favorittplassane mine på nettet har tatt permisjon på ubestemt tid. 

Når eg treng å bli inspirert – og ikkje deprimert – av det eg finn på nettet, så har eg aldri blitt skuffa av kottke.org. Det har eg mange gode erfaringar med. 

Jason Kottke deler det han blir fascinert av, og eg deler som regel fascinasjonen. Nettsida er ei gjennomtenkt, nøye utvald samling av tekst og bilder som viser kor flott og rar verda kan vere.

No har han tatt pause frå nettsida si. Eg håpar han brukar permisjonen godt, og at kjem sterkare og meir inspirert tilbake. Eg kjem til å sakne denne sida.

Historie

Eg har funne mykje glede i kanalen History Matters dei siste dagane. Dei har massevis av korte, animerte videoasnuttar som tar for seg eit eller anna spørsmål frå verdshistoria. Veldig mykje info på tre minutt, og veldig underhaldande. Verdshistoria er så omfattande og kompleks at det ikkje er mogleg å kunne alt, difor er det bra å kunne ta inn små, konsentrerte dosar. Nokre ting går igjen: mannfolk og erobring. Autoritære, ekspansive supermakter er ikkje noko nytt. Heller ikkje eineveldige herskarar. Men det er ikkje alltid dei får det som dei vil. For eksempel har ikkje USA fått lov til å kjøpe Grønland, sjølv om dei har spurt opptil fleire gonger. 

Nyheiter 

I går såg eg den første ordinære nyheitssendinga på nesten ei veke. Eg har ikkje vore innom nettaviser eller nyheitsnettstader på lenge. Ikkje NRK, ikkje VG, ikkje Guardian. 

Frå starten av krigen følgde eg utviklinga intenst. Sjekka alt ustanseleg. Aviser, TV, radio. Klarte ikkje å tenkje på noko anna. I takt med at engstelsen, søvnløysa og hjelpeløysa voks, innsåg eg at eg måtte stoppe opp. 

Eg hjelp ingen ved å sitje og glo på skjermen og følge krigen minutt for minutt. No sørger eg i staden for å halde meg informert, ikkje halde meg løpande orientert. 

Det som faktisk kan hjelpe er å donere til arbeidet med flyktningar. 

Ei ny tid 

Med eitt føltes alle bøker utdaterte, alle framtidsplanar irrelevante, alle draumar utopiske. Åra før 2020-talet føles som ei heilt anna tid. Ei tid som ikkje finst meir. Det var ei tid då det virka som verda ville bli ståande ei god stund til.

I dag føles det veldig lenge sidan nyttårsaftan 2019. I dag føles det som å leve på lånt tid.

I morgon vil det kanskje vere annleis. Ein ny dag blir det i alle fall.

Ein lærar treng å lære

Eg synest det er veldig spesielt når folk skryt av eigen uvitenheit. I alle fall når dei gjer det i ein offentleg kronikk, og enda meir når dei stiller opp på Dagsnytt 18 for å avsløre det enda meir.

Kronikkforfattaren er lærar på Oslo aust, noko som skal gi ei slags fjær i hatten og gi kredibilitet når det er snakk om rasisme. Det funkar ikkje.

Kronikken i seg sjølv er pinleg lesnad.

Det virkar som det ikkje går an å påpeike rasisme i Norge utan at nokon dreg “woke”-kortet. Det har blitt ein beleilig hersketeknikk å kansellere antirasistiske standpunkt ved å vise til det evinnelege woke-spøkelset.


Den slitte klisjéen “Norge er ikkje USA” dukkar óg opp. Den har eg høyrt før.

Meir skremmande blir det når Anne Herre Bisgaard omtalar antirasistisk arbeid nesten som om det var ein epidemi. «Vi lever i et samfunn der woke-bevegelsen, med sin kamp mot skjult rasisme og hvite privilegier strømmer gjennom sosiale medier og rett inn i klasserommene våre

Motdebattantane i studio, Edvard Botterli Udnæs og Nancy Herz er kloke og tålmodige. Meir tålmodige enn det eg hadde vore. Eg hadde berre sagt: kom deg heim og les deg opp! Start med å lese denne, denne, denne, denne eller denne. Det vil du og elevane dine nyte godt av.

OD-dagen

I dag var det OD-dagen. Operasjon Dagsverk er noko av det finaste eg veit, og det har vore ein viktig del av livshistoria mi. Eg sat i klasserommet på Gulset ungdomsskule og blei prega av historiene om tortur av politiske fangar i Chile då OD gikk til Amnesty i 1990. Hausten 1995 var eg på utveksling i Brasil, samtidig som OD gjekk til utdanning for brasiliansk ungdom. Slik kom eg i kontakt med dei lokale OD-støtta prosjekta i Brasil, og med Kirkens Nødhjelp, som var samarbeidspartnaren det året. Tilbake i Skien blei eg med i distriktskomiteen i Telemark den hausten OD skulle gå til utdanning for jenter i Afghanistan, samtidig som det nye Taliban-regimet rulla inn i landet. Året etter vart eg med i hovudkomiteen, og flytta til Oslo. Den hausten gjekk OD til Amazonas, og eg fekk reise og besøke Yanomamifolket, djupt inne i den brasilianske regnskogen. Etter det var eg med å organisere utveksling med ungdom som ville starte OD i Brasil.

Så spolar eg mange, mange år fram i tid, og eg har ein son som jobbar på OD-dagen for første gong, og kontoret mitt er fullt av OD-elevar, fordi det er min organisasjon, KFUK-KFUM, ved KM Global og YMCA South Africa som skal kanalisere pengane til ungdom i Sør-Afrika. OD går ut på det same no som før. Solidaritet ungdom imellom. Det gjer meg stolt, glad og håpefull.

Bok eg har lest i sommar: “OK boomer” – og andre ting du kan si til onkelen din om klima av Nora Jungeilges Heyerdahl

Det er godt å lese ei bok som er både viktig, velskriven, lærerik og morsom. Ikkje minst når boka handlar om det viktigaste temaet i vår tid.

Det er ein venleg, men bestemt langfinger til alle som ikkje vil ta inn over seg det som skjer med jordkloden. I tillegg gir den gode verktøy til å bruke i samtalar og diskusjonar.

For ikkje å snakke om at den er skikkeleg kul.

Kan hende eg kjem til å lese den på nytt.

Bok eg har lest i sommar: 22. juli og alle dagene etterpå av Tonje Brenna

Eg leste boka til Tonje Brenna i dagane etter tiårsmarkeringa for 22 juli. Boka er direkte og rett fram. Klår og tydeleg.

Ho legg ingenting imellom, og har ikkje behov for å verken dempe eller overdrive det forferdelege ho opplevde. Ho seier det som det er, og det er det som trengst.

Ho snakkar klårt og tydeleg om Frp, Listhaug og alle haldningane som til saman har skapt den skrudde, indre verda til terroristen.

Det er ingen grunn til å vere naiv. Rasismen lever og blir forsterka gjennom alle talerøra sine.

Brenna formulerer presist kva Frp eigentleg handlar om:

“Målet er mer konflikt, å sette grupper opp mot hverandre, å få oppmerksomhet og oppslutning gjennom å provosere. Helst gjennom å dyrke fremmedfrykten og å understreke at det finnes et oss og et dem. Deres politiske prosjekt er å stenge noen ute, for å få dem som er inne til å føle seg bedre.”

Tonje Brenna

Vi må vere på vakt mot alle som snakkar om oss og dei.

Ti år

22. juli. Det er ti år sidan i dag. Det føles lenge sidan, det føles kort tid sidan. Eg kjenner det knyt seg i meg. Mange tankar bak tankane. Det at det er ein tragedie. Det at mange liv gikk tapt. Og det at det skjedde på den måten det skjedde. Den kalde brutaliteten i det. Den uforståelege rekkevidda av det. Det uforståelege som eg aldri kjem til å forstå. Og alt dette blanda med den nagande kjensla av at ein veit at det finst nokon, det finst mange der ute, som synest dette med 22. juli er litt masete. Dei meiner det får halde no, og at det får da vere måte på. Dei som synest det er for mykje sutring og klaging frå AUF og alle antirasistane. For mykje snakking om Utøya, og for lite om innvandring. Den skjulte irritasjonen til dei som meiner det har gått for langt med alt dette snakket om 22. juli, rosetog, Arbeidarpartiet.

Hadde det vore ei naturkatastrofe hadde vi minnest dei som døydde som ei tragedie. Eit minne om dei som på tragisk vis blei borte. Men det var ein massakre, og det var nokon som gjorde det, som drap dei. Og han som gjorde det var ikkje ein gal mann, men ein overtydd mann. Og alt det han sto for er like levande i dag. Nok til at ti år etterpå er det nokon som i hans namn får seg til å tagge ned bysten til Benjamin. Det er det som får det til å knyte seg i magen.

Ytring

Eg trur ikkje på at ytringsrommet har blitt trongare. Eg trur ikkje på noko «krenkehysteri», eller at ytringsfridomen er knebla av «woke-bevegelsen».

Det som skjer er at det kjem fleire slags folk inn på den offentlege debattarenaen. Og enkelte blir stressa av det. Spesielt når dei nye ikkje liknar på dei gamle.

Når ytringsrommet rommar fleire, blir det trangare for dei som tidlegare hadde einerett.

Det er ikkje ytringsrommet som har blitt mindre, det er fleire som har fått sleppe inn i det.

Då kjennest det trangt for dei som er vant til å ha all plassen for seg sjølv.

Page 1 of 3

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén