Stikkord: samfunn Page 2 of 3

Ytring

Eg trur ikkje på at ytringsrommet har blitt trongare. Eg trur ikkje på noko «krenkehysteri», eller at ytringsfridomen er knebla av «woke-bevegelsen».

Det som skjer er at det kjem fleire slags folk inn på den offentlege debattarenaen. Og enkelte blir stressa av det. Spesielt når dei nye ikkje liknar på dei gamle.

Når ytringsrommet rommar fleire, blir det trangare for dei som tidlegare hadde einerett.

Det er ikkje ytringsrommet som har blitt mindre, det er fleire som har fått sleppe inn i det.

Då kjennest det trangt for dei som er vant til å ha all plassen for seg sjølv.

Eg berre spør

Er det ikkje litt rart at folk til tider kan virke meir opptatt av å bekjempe dei som kjempar mot rasismen, enn å bekjempe rasismen?

Eg berre spør.

Folk er fine

Eg diggar bloggen til Jason Kottke. Den er eit oppkome av fascinerande og engasjerande og morsomme artiklar, nøye plukka ut. Samtidig er det meir enn ei samling fun facts. Det er ei dybde i utvalet av tekstar, videoar og bilder som seier noko om det som er fint og fascinerande med folk. Som for eksempel ein rockelåt framført av 1000 bandmedlemmer på ein gong, og som lét overraskande fint. Eller om alle husa som er delt på midten i ein by i Tyskland. Eller ein gamal mann i Nederland som greier å parkere i ei veldig trang garasje. Eller som eg har skrive om før, det store tidsspennet eit menneskeliv kan favne.

Eg likar folk som er nysgjerrige på, og begeistra for, folk.

Israel og Palestina

Det er mykje eg kunne ha skrive om alt eg tenker og føler rundt det som skjer no. Det er mykje eg kunne ha delt av det andre har skrive. Uansett er det hjarteskjerande og fortvilande. Forvirrande og fryktinngytande.

Det er lammande å lese om mora som mista fem av borna sine i eit rakettangrep. Fleire slike historier kjem til å komme. Det einaste ein veit om dei neste dagane, er at dei kjem til å bli grusomme.

Ein som kan få sagt kloke ting, sjølv når det gjeld dei mest kompliserte og brennbare sakene, er Trevor Noah. I denne videoen snakkar han om konflikten på ein måte som eg trur fangar opp noko av essensen.

“If you are in a fight where the other person cannot beat you, how hard should you retaliate when they try to hurt you?”

Trevor Noah

Det går ikkje an å kome utanom religion, som han seier. Eg kom til å tenkje på eit kjent ordtak:

To whom much is given, much is required.

Israel er ikkje gitt all makt i himmel og på jord. Men i himmelen over Gaza er det Israel som regjerer. Den mektige har ansvar. Og den mektige veit at når han tråkkar hovudet til undersåtten sin ned i søla, vil undersåtten til slutt gjere alt i sin makt for å komme seg laus.

Eg studerte musikk i lag med Aroba, ei songarinne frå Palestina. Vi øvde i lag og hadde fleire konsertar med libanesiske og arabiske songar. Eg spurte henne ein gong om korleis det var å leve under okkupasjon, og kva ho meinte om vald og hevnaksjonar. Ho spurte meg om kva eg ville ha gjort om nokon hadde tatt fram ei saks og begynt å klippe hól i buksene mine. Ville eg ha gjort noko? Eller ville eg ha vore passiv og venta til det gjekk over?

Nokre år seinare fekk eg vite at ho hadde fått kreft, og ho etterlot seg fire barn. Eg lurar på kva ho ville ha sagt i dag.

Ordtaket over er eigentleg eit sitat. Her er den norske versjonen:.

Den som mykje har fått, av han blir det venta mykje. Og den som mykje er tiltrudd, av han skal det krevjast dess meir.

Jesus frå nasaret. (Lukas 12,48)

Val

I år er det stortingsval, og eg kjem til å stemme. Det er ein plikt, og eg har alltid stemt. (Sjølv om eg framleis lurar på om stemmeseddelen min rakk fram då eg var på foredragsturné i Møre og Romsdal med Operasjon Dagsverk hausten 1997.)

Eg er ikkje medlem av eit politisk parti. Og eg har iblant tenkt på kvifor eg ikkje er det. Det handlar nok om at når eg står i stemmelokalet, så stemmer eg ikkje på det partiet som eg er mest einig i, men på det partiet som er mest einig med meg.

Eg stemmer ut frå kor mykje overlapp det er mellom meg og partiet. Ikkje fordi eg nødvendigvis er så veldig fan av partiet.

Eg veit ikkje om det betyr at eg er vinglete eller prinsippfast.

Akkurat no ser eg ikkje for meg å kunne bli lojal til eit parti, eit program eller ein ideologi. Derimot er eg lojal til mine eigne verdiar, og til dei sakene som betyr mest, som er mindre ulikheit, leveleg klima og kamp mot rasisme.

Men når det er sagt, så er det flott å vere medlem i eit politisk parti, og kven veit, kanskje blir eg medlem ein dag? Det er jo ikkje så mange aktuelle å velje mellom uansett. Vi får sjå.

Obligatorisk heimekontor

Dette sitatet er treffande:

“We’re not working remotely. We’re surviving a global pandemic while trying to get some work done.”

Det er fint å kunne jobbe heimefrå, men vi gjer det fordi vi må, ikkje fordi det er så gunstig.

Det kan minne litt om videorommet på ungdomsskulen. Det var litt stas å få sjå film i timen. Men vi hadde ikkje orka eit heilt år på videorommet.

Dei unge under pandemien

Bra artikkel i Atlantic om kva livet i pandemien gjer med hjernen vår:

But now, in the cold, dark, featureless middle of our pandemic winter, we can neither remember what life was like before nor imagine what it’ll be like after.

Eg kjenner igjen mykje av dette. Det er rett og slett kjipt å vere i ein pandemi.

Sjølv om eg kanskje ikkje har det fullt så dystert som folka i artikkelen, kjenner eg igjen det med at hjernen er i ei slags tåke, at kroppen liksom visnar, at eg slit med å feste blikket, at det iblant føles som eg har blitt fem år eldre på eit år.

Eg kjenner at eg saknar «environmental enrichment», eller med andre ord det å være ute blant folk. Dei enkle tinga som er viktige for at hjernen skal fungere normalt, som gjer at ein ikkje gløymer ting og blir forvirra. Det med å ikkje ha ein ordentleg overgang mellom jobbdagen og ettermiddagen. Samme stol, samme stove, samme hus. Det einaste miljøskiftet er frå Mac til iPad.

Men likevel er eg jo så heldig. Alle i familien min er friske. Eg har eit heimekontor med utsikt over Oslofjorden. Ikkje minst har eg ein jobb å ha heimekontor på. Eg har ein liten hage og ein skog bak huset, eit roleg nabolag. Og først og fremst har eg dei menneska eg er mest glad i rundt meg.

Samtidig må eg innrømme kor letta eg er for at eg ikkje er 20 år. Tenk å ikkje få oppleve alt det 20-åringane ikkje har fått oppleve dette året. Dei heilt grunnleggande tinga. Det å vere i eit rom fullt av folk. Høyre lyden av mange stemmer som blandar seg i kvarandre. Stemmer til folk du kjenner og folk du ikkje kjenner. Det å kunne oppleve nye og uplanlagte ting. Dra dit du ikkje hadde planlagt å dra. Dra til eit anna land, til og med. Bli kjent med nokon du aldri har møtt før.

NRK lagde ein flott reportasje om det tidleg i pandemien. Og denne teksten frå 13. april 2021, «stillhet på 8 m2» gjer inntrykk.

Vi gleder oss til å høre lyden av livet.

Eg har aldri vore den veldig ekstraverte typen, men det er klart eg er forma av alle dei møtene, reisene, festane, turane eg var på det året eg fylte tjue. Det var det året eg flytta til Oslo og begynte å studere. Det var då eg blei med i hovudkomiteen til Operasjon Dagsverk og dro til Amazonas for å lære om utdanningsprosjekta til Regnskogfondet. Og så fekk eg dra rundt i Sogn og Fjordane med nokre unge brasilianarar og haldt foredrag på grendeskular som berre var tilgjengelege med ferge.

I dag ville eg måtta ta til takke med eit webinar.

Eg kan berre vere takknemleg fordi eg fekk vere tjue år i ei verd som etter forholda var nokså normal.

Liva i lockdown

Det er så mange sitater i denne artikkelen som er vonde å lese. Frå nrk.no:

Korona tar kanskje to år av ungdomslivet vårt, som vi aldri får tilbake. Jeg kommer til å se tilbake og tenke at jeg vokste opp her og på Deli de Luca.

Ein påminnar om at det er relativt lett for dei av oss med rekkehus med hage og ei fin gate foran oss og grøntområder og barn som ikkje må dele rom.

Det er ikkje like lett for dei av oss som har ungdomstida si no, i 2021, som bur trangt og som ikkje har nokon stad å gå.

– Det er ingenting å gjøre, ingen steder å være. Det er ikke sånn at foreldrene våre lar oss ta med ti kompiser hjem, skjønner du?

Aloneliness

Finst det eit norsk ord for alonely? Kanskje aleinsam?

What to do if you’re “Alonely” – Boing Boing

Aloneliness is conceptualized as the negative feelings that arise from the perception that one is not spending enough time alone.

Eg trur det er mange som kjenner sterkt på aleinsemd for tida. Det som er uansett er viktig, ifølgje denne artikkelen i Psychology Today, er å ta vare på seg sjølv.

So if you’ve been feeling guilty for wanting to get away and be by yourself, let that feeling go. Rather than thinking of solitude as a luxury or a selfish indulgence, listen to the research: it’s important for your well-being.

Slektskap

Eg veit at eg har fire besteforeldre. Eg kjende alle fire. Eg kjende ingen av dei åtte oldeforeldra mine, sjølv om eg veit at oldefaren min kom til USA som 19-åring den 4. april 1909 med skipet Celtic som segla ut frå Liverpool. I følgje skipsregisteret var han 1,80 høg og mørk. Han var korkje polygamist eller anarkist, men det var vel få som kryssa av «ja» for dette i skjemaet ved ankomsten til Ellis Island.

Eg har derimot inga aning om kven dei 32 tipp-tippoldeforeldra mine er. Kanskje ein av dei til og med kan ha vore svensk..?

Det er rett og slett umogleg å ha oversikt over alle forfedrane våre når vi berre går eit lite stykke tilbake i tid. Og det er ikkje så rart. For går vi ti generasjonar tilbake, har vi eitt tusen og tjuefire tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tipp-tippoldeforeldre. Fortida blir raskt meir og meir rotete når vi følgjer røtene til slektstrea våre, rett og slett på grunn av eksponensiell vekst. Våre slekters gang bakover i tid blir ei einaste stor mølje.

Dagbladet har omtalt boka til Adam Rutherford som eg har skrive om tidlegare. Det er ei god omtale som blant anna tar for seg dette med slektskap og det matematiske beviset på at vi alle har felles opphav.

Stephen Fry er frydefull i denne videoen der han forklarar dette fenomenet.

Han startar med å seie: «I don’t think even the Prince of Wales could name his 8th great-grandparents…»

Sjølv den mest berømde familien i verda kan ikkje ha full oversikt over alle desse slektningane. Så fortél Fry legenda om riskornet og den persiske bonden som fann opp sjakk på bestilling frå shahen. Bonden ba om ei tilsynelatande enkel beløning. Men på grunn av eksponensiell vekst blei han søkkrik ved å legge eitt riskorn, så to, så fire, så åtte riskorn, og så vidare, langs rutene på sjakkbrettet.

Når vi alle har så mange slektningar betyr det at vi alle har dei same slektningane. Då blir det meiningslaust å snakke om reine slektslinjer. Og det viser kor fjollete rasisme er.

Då eg var så heldig å møte John Gottman og prate med han ein gong, spurte eg om korleis han opplevde å ta i bruk funna av forskinga hans rundt omkring i verda. Kranglar par like mykje i Tyrkia og Finland og Grønland? Han sa at det mest slåande er kor like folk er, og kor almenngyldige teoriane om relasjonar er. Han sa óg ein annan ting som var slåande – nemleg at vi menneske truleg stammar frå ei lita, gjenlevande gruppe på nokre titusen individ. Teorien går ut på at menneskeslekta på eit tidspunkt var svært nær å døy ut. Dei som blei igjen, er forfedrane til alle oss menneske. Det forklarar det nære slektskapet mellom menneske, og kvifor vi – trass alt – er så like.

Page 2 of 3

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén