Eller kanskje dei eigentleg ikkje gjer det. Eg høyrer at folk pratar om AI på podcastar og youtube, men eg veit ikkje kor mange rundt meg som eigentleg er så opptatt av kva som skjer. Uansett om ein er interessert i AI eller ikkje, er eg sikker på at det kjem til å endre samfunnet på måtar vi ikkje greier å ta inn over oss.
Eg høyrde på New York Times sin tech-podcast Hard Fork her om dagen. Dei pratar om nye GPT4, og sjølv om dei er garva tech-journalistar, har dei bakoversveis. Denne roboten har bestått eksamen i jus. Den har hyra folk til å gjere oppgåver for seg, og lurt dei til å tru at dei kommuniserer med ein ekte person som treng hjelp. Og mange andre ting som var utenkjelege for litt sidan.
Dette er altså den nye normalen, men det føles alt anna enn normalt. Slik er det vel å stå midt i eit teknologisk paradigmeskifte.
Eitt av dei programma eg verkeleg er avhengig av er TextExpander. Det gjer slik at eigendefinerte tekstforkortingar blir utvida automatisk, slik at eg til dømes kan taste mi eiga forkorting «åmd» og så skriv Macen (eller iPaden eller telefonen) dagens dato, klokkeslett, vekenummer heilt av seg sjølv, fordi eg har programmert det på førehand. Eg trenger ikkje å skrive «med vennleg helsing», men «mmvh» og så kjem resten av seg sjølv. Det kjennest litt magisk.
Det er så effektivt at eg iblant gløymer kor effektivt det faktisk kan vere, slik at eg tastar ting av gamal vane som eg enkelt kunne ha forkorta. Eg treng ikkje å skrive telefonnummeret mitt, adressa mi, e-postadressa mi, for eg har forkortingar for alt saman. Likevel gløymer eg meg iblant. Eg må innimellom gå gjennom og finne forkortingar for tinga eg ofte skriv, for eg veit at eg sparer mykje tid og kjedeleg tasting i lengda.
Når datamaskina kan automatisere, så er det ingen vits å ikkje benytte seg av det. Eg prøvar å ikkje la min eigen sløvheit og gamle vanar stå i vegen for at datamaskina sine superkrefter kan hjelpe til i kvardagen.
Sjølv om eg brukar ein god del av tida mi på telefonskjermen, har eg til gode å verkeleg tenkje gjennom korleis eg skal sette den opp. Eg lastar ned appar, slettar dei, ryddar opp med jamne mellom. Samtidig veit eg at det finst mykje ubrukt potensiale i denne kraftige mini-datamaskina. Sidan eg ikkje er glad i å ikkje få brukt ubrukt potensiale, har eg bestemt meg for å skvise ut mest mogleg funksjonalitet ut av min iPhone. Den var jo ikkje akkurat gratis heller.
Det eg vil er at telefonen skal hjelpe meg å få meir ut av tida mi, i staden for å stjele tida mi. Og så vil eg at den skal vere eit superverktøy, som ein liten digital versjon av Hakkespettboka eller oppfinningane til Petter Smart.
Eg er godt i gang. Nyleg gjekk eg gjennom David Sparks sitt kurs i Shortcuts. Der har eg lært korleis eg kan lage snarvegar for alt muleg, så eg har laga snarvegar for å eliminere Facebook-appen, for å kladde blogg-idéar, for å få opp alle dei kjedelege parkeringsappane til bilen med eitt tastetrykk, osv.
Inspirert av Home Screens-serien til David Sparks har eg lagt ut dei to første sidene på heimeskjermen min anno 2021. Dei appane eg har fremst er dei eg vil minne meg sjølv på å bruke. I docken min har eg dei tradisjonelle telefon- og meldingsappane. I tillegg har eg Drafts, som eg brukar til omtrent alt av tekst, og Pocket Casts for å lytte til podkastar. Eg brukar Reeder for å finne artiklar, Instapaper for å lese artiklar eg har lagra, og NetNewsWire er kjelda for nyheitskjeldene mine. I tillegg har eg eit par nyttige widgets frå Yr og Fantastical. Dei neste ti sidene på heimeskjermen gjenstår det å rydde opp i.
Kort fortalt vil eg altså at telefonen skal gi meg nyttig informasjon, i staden for å avbryte og distrahere. Og eg vil at den skal la meg lære, lese og lytte meir. Rett og slett ein superdatamaskin som gjer kvardagen enklare.
Så får vi sjå korleis heimeskjermen ser ut neste år.