Stikkord: teknologi Page 1 of 2

Alle pratar om AI

Eller kanskje dei eigentleg ikkje gjer det. Eg høyrer at folk pratar om AI på podcastar og youtube, men eg veit ikkje kor mange rundt meg som eigentleg er så opptatt av kva som skjer. Uansett om ein er interessert i AI eller ikkje, er eg sikker på at det kjem til å endre samfunnet på måtar vi ikkje greier å ta inn over oss.

Eg høyrde på New York Times sin tech-podcast Hard Fork her om dagen. Dei pratar om nye GPT4, og sjølv om dei er garva tech-journalistar, har dei bakoversveis. Denne roboten har bestått eksamen i jus. Den har hyra folk til å gjere oppgåver for seg, og lurt dei til å tru at dei kommuniserer med ein ekte person som treng hjelp. Og mange andre ting som var utenkjelege for litt sidan.

Dette er altså den nye normalen, men det føles alt anna enn normalt. Slik er det vel å stå midt i eit teknologisk paradigmeskifte.

Obsidian

No har eg omsider kasta meg for alvor ut i Obsidian. Dette er ein app eg har utforska ei stund.

Det dukkar stadig opp spennande program innanfor det ein kallar for Personal Knowledge Management (PKM). Craft er eit slikt program, og det brukar eg no dagleg. Sidan Craft har blitt ein del av Setapp-abonnementet, kan eg bruke programmet fritt, utan begrensningar. Drafts, som er den appen eg brukar aller mest, fungerer på sett og vis som ein PKM-app også. Notion er eit anna veldig interessant program, som eg testar ut frå tid til anna.

Men tilbake til Obsidian. Obsidian er ein app som mange er opptekne av for tida. Eit kjenneteikn ved appar som denne er det å kunne kople saman små notat og kunne hoppe fram og tilbake mellom dei som ein slags personleg Wikipedia. Der er eg godt i gang med Craft, og delvis Drafts. Men det er noko Obsidian gjer som skiller seg ut, nemleg Graph View. Med den får eg opp ein slags interaktiv, bevegeleg stjernehimmel som viser trådar mellom alle dei ulike notata mine, og samanhengene blir veldig konkrete. Eg likar visuelle framstillingar av ting, difor appellerer tankekart til meg. Men i motsetjing til tankekarta eg lagar sjølv i Mindnode, konstruerer Obsidian heilt eigne, dynamiske tankekart som viser relasjonen mellom alt eg har notert. Djupt fascinerande og nesten litt magisk.

Tenk om eg hadde hatt alle desse verktøya då eg studerte for tjue år sidan. Då hadde eg nok ikkje hatt like mange permar lagra i boda som eg har i dag.

Tanketrådar

Eg vurderer å gå fullt inn i Obsidian. Eg har brukt Craft ein del, som eg har skrive om tidlegare, men eg merkar at eg ikkje brukar lenkjefunksjonen i Craft så mykje som eg hadde håpa. Det er vakkert og estetisk i Craft, men etter å ha høyrt på podcastepisoden med Nick Milo i Mac Power Users og sett på videoane til Linking your Thinking, blir eg fascinert av den tekstbaserte enkelheten i Obsidian, og det grunnleggande ved programmet, nemleg å ikkje berre sanke tankar og idéar, men å setje dei saman til nye. Det blir som å ha ei kasse med lego. Det er mykje artigare å bygge noko enn å berre ha klossane liggande der. Etter å ha sett det dynamiske tankekartet som byggjer seg sjølv etter som Obsidian knyttar idéar saman, ser eg at dette er ein heilt unik og nyskapande måte å bygge kunnskap på. Eg har tusenvis av små notat som ligg i ein gigantisk digital haug, enten i Drafts, i Notater eller andre plassar. Dersom eg kan samle saman alle desse små notata og idéane og få dei til å koble seg saman av seg sjølv, så kan det bli ei skikkeleg sinnsforlengar, ein ”Extension of the Mind”, som Annie Murphy Paul skriv om i The Extended Mind, boka eg eg ikkje får ut av sinnet. Det er ikkje nok med éin måte å jobbe på. Jo nærare det digitale kan kome den fysiske verda, jo betre. Difor må vi ha verktøy som appellerer til ulike delar av sinnet.

Superkrefter ved eit tastetrykk

Eitt av dei programma eg verkeleg er avhengig av er TextExpander. Det gjer slik at eigendefinerte tekstforkortingar blir utvida automatisk, slik at eg til dømes kan taste mi eiga forkorting «åmd» og så skriv Macen (eller iPaden eller telefonen) dagens dato, klokkeslett, vekenummer heilt av seg sjølv, fordi eg har programmert det på førehand. Eg trenger ikkje å skrive «med vennleg helsing», men «mmvh» og så kjem resten av seg sjølv. Det kjennest litt magisk.

Det er så effektivt at eg iblant gløymer kor effektivt det faktisk kan vere, slik at eg tastar ting av gamal vane som eg enkelt kunne ha forkorta. Eg treng ikkje å skrive telefonnummeret mitt, adressa mi, e-postadressa mi, for eg har forkortingar for alt saman. Likevel gløymer eg meg iblant. Eg må innimellom gå gjennom og finne forkortingar for tinga eg ofte skriv, for eg veit at eg sparer mykje tid og kjedeleg tasting i lengda.

Når datamaskina kan automatisere, så er det ingen vits å ikkje benytte seg av det. Eg prøvar å ikkje la min eigen sløvheit og gamle vanar stå i vegen for at datamaskina sine superkrefter kan hjelpe til i kvardagen.

iPad i skulen

Problemet er ikkje at ungane får utdelt iPad på skulen. Problemet er at dei ikkje får lære å bruke den. Og med det meiner eg at dei ikkje lærer å bruke alt potensialet som ligg i den. Ein iPad er berre eit verktøy, men eit heilt fantastisk verktøy. Det er berre ei glassplate. Men det er ei glassplate som kan gjerast om til omtrent kva som helst, enten ei bok, musikkstudio, akvarellblokk, skriveredskap, filmstudio, kino, spelemaskin. Og ikkje minst, ei datamaskin. Ungane burde ha lært å benytte seg av iPad til fulle, og lært å bruke den for alt, absolutt alt den er verd. Men det er ikkje det som skjer. Det som skjer i staden er at læraren tar eit bilde av matteboka, sender til elevane, så skal elevane knote ned svaret sitt på bildet, og sende bildet tilbake. Som om iPad var ein avansert kopimaskin. Problemet er dermed ikkje at elevane har fått eit nytt verktøy. Problemet er at dei ikkje får lære alt verktøyet kan brukast til.

Å finne ting fram igjen – arbeidsflyt for dataarkiv

Eg treng ein plass der eg kan lagre alt det digitale materialet mitt. Alle filer som eg har jobba med og arkivmateriale eg treng. Ikkje bilder, for det har eg ein plass for. Men alt anna.

Eg brukte Evernote av og på i ti år, men no er tida er ute for Evernote for min del. På ein måte litt synd, fordi eg likte Evernote i si tid. Der kunne eg slenge inn alt av tekstar, bilder, lydfiler, så det nesten blei som ei digital minnebok. Men like ofte blei det berre ei bøtte full av crap der eg ikkje fann noko av det eg trengte.

Så no er det DEVONthink som har tatt over for min del. Eg har brukt DEVONthink massivt det siste halvåret, og det har blitt mitt definitive arkivsystem. Mac-versjonen av programmet ser ut som ein klassisk, litt tung Mac-app. Mange tannhjul og vindauge og knappar. På iPad derimot, er den meir fresh og lett.

Uansett er eg imponert over at eg kan slenge alt inni DEVONthink og finne det igjen. Kvar fil får ein eigen link, som eg kan legge inn som bokmerke i andre appar. Eg brukar Airtable, og har databasar over alle prosjekta mine. I Airtable kan eg putte inn ei lenke til ein kjeldereferanse i DEVONthink, og bli sendt rett til riktig side.

Lett å lagre ting, lett å finne ting fram igjen. Det er noko av den viktigaste jobben ei datamaskin skal gjere, sjølv om det ikkje alltid funkar slik. No trur eg DEVONthink er vegen å gå.

Den perfekte heimskjermen

Sjølv om eg brukar ein god del av tida mi på telefonskjermen, har eg til gode å verkeleg tenkje gjennom korleis eg skal sette den opp. Eg lastar ned appar, slettar dei, ryddar opp med jamne mellom. Samtidig veit eg at det finst mykje ubrukt potensiale i denne kraftige mini-datamaskina. Sidan eg ikkje er glad i å ikkje få brukt ubrukt potensiale, har eg bestemt meg for å skvise ut mest mogleg funksjonalitet ut av min iPhone. Den var jo ikkje akkurat gratis heller.

Det eg vil er at telefonen skal hjelpe meg å få meir ut av tida mi, i staden for å stjele tida mi. Og så vil eg at den skal vere eit superverktøy, som ein liten digital versjon av Hakkespettboka eller oppfinningane til Petter Smart.

Eg er godt i gang. Nyleg gjekk eg gjennom David Sparks sitt kurs i Shortcuts. Der har eg lært korleis eg kan lage snarvegar for alt muleg, så eg har laga snarvegar for å eliminere Facebook-appen, for å kladde blogg-idéar, for å få opp alle dei kjedelege parkeringsappane til bilen med eitt tastetrykk, osv.

Inspirert av Home Screens-serien til David Sparks har eg lagt ut dei to første sidene på heimeskjermen min anno 2021. Dei appane eg har fremst er dei eg vil minne meg sjølv på å bruke. I docken min har eg dei tradisjonelle telefon- og meldingsappane. I tillegg har eg Drafts, som eg brukar til omtrent alt av tekst, og Pocket Casts for å lytte til podkastar. Eg brukar Reeder for å finne artiklar, Instapaper for å lese artiklar eg har lagra, og NetNewsWire er kjelda for nyheitskjeldene mine. I tillegg har eg eit par nyttige widgets frå Yr og Fantastical. Dei neste ti sidene på heimeskjermen gjenstår det å rydde opp i.

Kort fortalt vil eg altså at telefonen skal gi meg nyttig informasjon, i staden for å avbryte og distrahere. Og eg vil at den skal la meg lære, lese og lytte meir. Rett og slett ein superdatamaskin som gjer kvardagen enklare.

Så får vi sjå korleis heimeskjermen ser ut neste år.

Tips for å bli meir produktiv II

Ikkje start dagen med mail.

Å starte dagen med mail er å la andre folk sette agendaen din. Og andre folk bryr seg ikkje om agendaen din.

Start heller dagen med ein kaffikopp, penn og papir, og din eigen plan.

Folk kan vente.

Å verne meg frå scrolling

Ein av vanane eg held på å innarbeide handlar om å verne meg sjølv frå scrolling. Scrolling er djevelens verk. Det er den nye røykinga. I alle fall den nye zappinga. På 90-talet brukte eg mykje tid på zapping. Eg sat i sofaen og zappa mellom MTV og NRK eller SVT eller ein av dei andre, veldig få kanalane vi hadde. Eg zappa og zappa. I timesvis. Kanskje kom det noko interessant, kanskje ikkje. Eg lærte meg i alle fall greitt engelsk, og eg har grei kontroll på populærmusikken frå den tida. Stort anna av verdi kom det ikkje ut av det.

I dag er det ingen som bryr seg om zapping. No handlar det om scrolling. Scrolling på på Facebook. Instagram. Twitter. Alskens nyheitsnettsider. Scrolling og scrolling.

Facebook er i seg ei vonde, eit mektig og hensynslaust selskap som gjer alt for å halde folk fanga i det evinnelege sirkuset sitt. Facebook er bråkete og gir meg dårleg humør. Det kjennest iblant som ein gladiatorarena, full av slåssing og krangling.

Men iblant skjer det bra ting der. Nyttige, hyggelege ting. Interessante arrangement og merkedagar. Og det er jo trass alt der folk er å finne for tida. Men uansett kor hyggeleg det tidvis måtte vere der, blir eg fanga i nyheitsstraumen. Og det vil eg gjere noko med.

Slik temmer eg Facebook

Eg har sletta Facebook-appen. I staden har eg oppretta ein snarveg i Shortcuts som eg har kalla «Facebook» og lagra på heim-skjermen. Når eg trykker på den (eller påkallar den via Siri) kjem det fram ein meny. Der kan eg velje mellom bokmerker som fører meg akkurat dit eg skal på Facebook, utan å gå vegen om den slu nyheitsstraumen. Slik kan eg gå rett på familiegruppa, klassegruppa, eller andre oppdateringar som eg sjølv har vald ut. Alt for å unngå å sitje fast i hengemyra. Det å ikkje bruke appen er tryggare, og så gir det litt meir friksjon å bruke Facebook i nettlesaren. Det er litt meir tungvint, rett og slett. Og det er bra.

Eit anna tidssluk er alle nettsidene med nyheiter. Desse er óg laga for at folk skal henge der lengst mogleg. Både VG, Dagbladet, til og med NRK brukar alle triksa for at folk skal bli fanga i hamsterhjulet. Dei får betalt for det. Til og med hos Vårt Land kan eg rote meg vekk, og før eg veit ordet av det har det gått tjue minutt, og eg har havna på verdidebatt.no og les om kva Espen Ottosen meiner om ekteskapet som ramme for seksualitet. Slikt har eg ikkje tid til.

Slik temmer eg nyheitene

Eg brukar NetNewsWire for iPhone og iPad. NetNewsWire er ein RSS-lesar, men eg brukar den ikkje til å lese bloggane mine, der brukar eg Reeder, som eg har skrive om tidlegare. Eg går inn på NetNewsWire og veljer meg ut dei avisene eg trur eg kjem til å lese. Som regel er det berre å skrive URL-en, så kjem RSS-feeden opp. VG.no, for eksempel.

Fordelen med dette er at eg ikkje ser bilder, ikkje annonser, ikkje blinkande overskrifter. Eg får berre opp overskrift og ingress, så kan eg sjølv velje om det er vits i å klikke vidare, eller om det ser kjedeleg ut. Som oftast ser det kjedeleg ut.

Dersom det er noko eg faktisk vil lese, så kan eg klikke meg inn på sida, og kjapt klikke meg tilbake. Dersom det er noko eg vil lese seinare, lagrar eg det berre i Instapaper, så kan eg lese det når eg har tid.

Eg har ikkje blitt kvitt all scrollinga i livet mitt, men eg gjer stadig framgang. Eg brukar framleis Instagram, men det tenker eg er greitt. Twitter har eg rett og slett slutta å sjekke.

Ved å temme scrollinga frigjer eg mykje tid. Og den tida kan eg bruke til å lage ting og skrive ting, slik som denne bloggen.

Det perfekte verktøyet

Jakta på det perfekte oppgåvesystemet er ein slags heilag gral. Eg har brukt lang tid på å finne dei beste metodane, systema og programma, slik at eg kan bli produktiv. Så stoppar det gjerne opp når eg innser at det er eg som må gjere gjeremåla, programmet gjer dei ikkje for meg.

Brent Simmons seier at det perfekte oppgåvesystemet er ein illusjon, og det har han nok rett i.

Here’s what you need to know: it’s a mirage…. There’s no getting out of this fact: these apps are all going to take more constant input from you than you’d wish for. They don’t take away the need for some amount of self-discipline to use them effectively.

Brent simmons

Eg likar å finne nye måtar å gjere ting på. Eg likar det kanskje litt for godt. Eg har brukt mykje tid på å sjekke ut, lese om, teste ut og fikle med programvare for å gjere oppgåver. Tid som i og for seg kunne ha blitt brukt til å faktisk gjere oppgåvene.

Men så har eg jo plukka opp ein heil del gjennom alle åra med utforsking av alt mogleg innan produktivitet og teknologi. Etter at eg kom over Merlin Mann og nettsida hans 43folders tilbake i 2006, oppdaga eg eit herleg univers av nerdar og geni. Merlin Mann bygde vidare på David Allens metodikk Getting Things Done (GTD), som blei startskotet for ein heil jungel av appar, bøker og podcasts, blant anna Mac Power Users, som eg har høyrt på sidan starten i 2009. Eg skaffa meg Omnifocus då det kom ut rundt same tid, men abonnementet blei til slutt for kostbart, så eg testa ut billigare løysingar, som blant anna Todoist.

Gjennom Setapp-abonnementet mitt testar eg no ut 2do og Noteplan 3. Eg har også vore innom Taskpaper, og ikkje minst Things, som eg likar godt, og nok kjem til å lande på.

I tillegg kan eg nemne at eg brukar eit analogt system inspirert av Bullet Journal, med gode pennar og fine notatbøker, men det får eg heller skrive om ein annan gong.

I bunn og grunn handlar det ikkje om å finne det perfekte programmet, men å skaffe seg gode rutinar og vanar for å få ting gjort i det daglege. Så der har eg ein del å jobbe med. I mellomtida er det gøy å teste ut nye verktøy. Og det er eigentleg heilt greitt.

Page 1 of 2

Powered by WordPress & Theme by Anders Norén